Jeg har opprettet en ny blogg.

Og den kan du finne her.

Siste post

Nå har jeg vært blogger en stund. Det har blitt nesten 100 poster. Jeg har fått mye kritikk i noen av postene. Jeg har blitt beskyldt for å være lite empatisk. Jeg har fått skryt for min ærlighet. Jeg har blitt truet. Jeg har blitt oppfordret til selvmord. Jeg har vissnok frembrakt et smil hos noen, og høyt blodtrykk hos andre. Jeg har blitt anmeldt av studenter. Jeg har fremstått som anti-semitt. Jeg har tydeligvis vært en tankevekker for noen.

Jeg har nok sikkert flere ting å skrive om, men noe må jeg jo spare. Så - her tror jeg jeg sitter strek.


Israel-bussen

Magnus etterlyste leserinnlegget jeg svarte på i denne posten. Her kommer det. Det er direkte skrevet av fra BA, lørdag 5. Juni.

Vraket av de mange bussene som er blitt sprengt i luften med jødiske passasjerer i Israel, av arabiske terrorister, ble nylig vist i Bergen. NRK var taus. TV 2 var frekk nok til å få en kommentar fra Thorstein Dahle, en av våre verste Israel-hatere. Vi konstaterer at TV 2 er sidestilt med NRK hva holdningen til jødene og Israel er. Det er nå helt klart bekreftet! Og BA - et annet anti-jødisk media - trykket noen kommentarer fra en såkalt palestinsk jente, som heller ønsket en israelsk soldat utstilt som symbol på terrorisme enn nevnte buss!
BA og dens redaktør fornekter seg sannelig ikke! Man kan visst kalle BA en forkortelse for Bladet Antisemitten!
Norske media fører en antijødisk og politisk rødbrun linje som skremmende nok fyller plassen fra nazismen. Og det ser ikke ut til å plage noen av dem det minste.
Samfunnet og verden er tydeligvis på full fart tilbake til 30-årene!
Kondolerer!

W. Høsteland, Bergen

Så der har dere det.

Untitled

Jeg sitter her og lurer på om det noen ganger mobiliseres til kommentar-raid på noen av postene. Det er mest sansynlig en som har lest noe vedkommende har blitt opprørt over, og bedt alle han/hun kjenner om å 'flame' posten. Både jeg og fratho har opplevd det. Det er jo litt morsomt å se at noe man skrev for et halvt år siden, skal plutselig blusse opp. Jeg hold på og si skape debatt, men det er jo ikke debatt det er. Folk tåler tydeligvis ikke kontroversielle utspill. Noen tåler det tilogmed så lite, at de nærmest trurer med det ene og det andre.

Men når jeg ser tilbake på det, og ser hva føleser det vekker i folk, blir jeg mer og mer overbevist om at mennesket helst burde dø ut, og gjøre plass for Homo superior. Übermench. Overmennesket.

Jeg skal prøve noe nytt. Jeg skal begynne å akseptere verden og livet for hva det er. Det kommer nok ikke å gjøre meg til en snillere person, men jeg vil nok få det langt bedre med meg selv. Deprisjonen er over. Nå er det bare mitt syke sinn som truer.

Nothing really matters anyway.

Et halvt år etter

For cirka et halvt år siden, skrev jeg en post om denne foreningen Ufrivelige barnløse. Det kom en kommentar i posten under her, om at det skjedde ting på den posten, så jeg måtte jo inn og ta en titt.

Det ble litt mye å svare bare i kommentarene, så det blir en ny post;

Kan dere ikke få barn, så kan dere ikke få barn! Men; det utelukker ikke muligheten til å bli adoptivforeldre. Dere kan tilogmed bli gode adoptivforeldre.

Men jeg mener forsatt at hvis du ikke kan få barn på vanlig måte, så er adopsjon den eneste riktige løsning, om dere på død og liv skal ha barn.

Bloom, kom med Rottweileren din du. Hunder er ikke noe problem. Jeg er et menneske, og kan drepe en hund. Jeg kan nok bli litt skadet, men jeg er til syvende og sist hunden overlegen. Feiginger som deg og Pepperkake (underlige navn dere har valgt å bruke, forreseten), derimot, som gjemmer deg i mørke smug, er et problem.

Pernille, jeg har ikke veldig mye empati, det skal jeg innrømme. Men jeg hadde nok ikke sett på en kjær, med tette eggledere som genetisk underlegen av den grunn du her tar opp. Og jeg hadde nok heller ei forlatt henne av den grunn. Men jeg hadde fremdeles ment at hvis vi først skulle ha barn, så hadde adopsjon vært den eneste løsningen jeg kunne akseptert. Jeg er uenig med deg at man skal la legevitenskapen ordne opp i slike ting.

Dere ufrivelige barnløse sliter med hva jeg gjerne kaller en bagatell.

Maia, jeg er faktisk ikke fra Ulvik. Men kommentaren din, sier mer om deg, enn om meg. Jeg lar det bli med det.

Mokki, hvis legene gjorde din mann steril, så søk om erstatning. Får dere det, så fortjener dere det og. Men ikke mer.

Tobben, det er lenge siden jeg satt mine ben på en brun pub, på måten du her beskriver. Mer har jeg ikke å si deg.

Maja, joda - bli foreldre dere. Det finnes, som jeg har nevnt flere ganger tidligere, noe som heter adopsjon. Trist for deg at en tabbe som ble gjort for 10 år siden har skapt slik hodebry for deg og din mann. Men det er det som er situsjonen. Du kan ikke få barn. Selv har jeg ikke noe overhengende ønske om å få barn, men det kan jo hende det endrer seg. Jeg gikk faktisk i 17 år uten å pule, jeg.

Iset, det er ett menneske som er mindre empatisk enn meg. Men han sitter i en rettsak i forbindelse med Knutby-drapene.

Olav, virker det som om jeg ser fram til noe som helst? Jeg har dessuten passert den alder du mener jeg bør komme i før jeg kan se verdiene dine. Men husk, det er dine verdier. Jeg er tydeligvis ikke enig.

Pernille (en gang til), Jo, hvis jeg kommer i den situasjon at jeg vil ha barn, så skal jeg for all del vurdere å adoptere. Men slik det er nå, så er det ikke noe ønske.

3barnsmor, barnløse sko? Ha! Jeg forestiller meg det! Jeg går ut i gangen, og finner et par barnesko, uten noen oppi. Nei, funker ikke. Jeg blir ikke mer empatisk av slikt.

snart3barnsmor, hva mener du med at vi TRENGER flere barnefødsler? Jeg har ikke barn selv nei. Og jeg hadde skammet meg om jeg hadde sett på barn i seg selv som en gave. Har du barn, så er det heller du som skal gi barnet den gave det er å vokse opp i et godt hjem.

Sissel, Ja det går an og det burde vært gjort oftere. Er du rasist, forresten?

Kari, prisen burde gått opp!

Lille Blå, menn med dårlig sædkvalitet faller i samme kategori. Det gjelder ikke bare kvinner. Jeg mener forøvrig at dere har gjort en dårlig jobb.




Nei, nå gidder jeg ikke svare på mer i denne omgang. Men jeg kommer tilbake.

Svar på et innlegg i BA

I et leserinnlegg i BA (papirutgaven) fant jeg det nødvendig å skrive en aldri så liten kommentar.

Til W. Høsteland

Er det slik at W. Høsteland fra Bergen, mener den terror Israel på daglig basis utøver mot den palestinske befolkning er riktig? Joda, jeg kan være enig med at et hvert folk skal ha rett til å forsvare seg. Men det Israel til daglig bedriver, er ren og skjær terror.

Jeg vil nødig forsvare det Hamas, og det andre terroristorganisasjoner driver på med. Men det er ikke mye ulikt hva "gutta på skauen" bedrev her i Norge under den tyske okkupasjonen under 2. verdenskrig. Hadde jeg blitt angrepet på samme måte, som palestinerne blir på daglig basis av Israel, hadde jeg ikke latt meg be to ganger, før jeg hadde sluttet meg til en motstandskamp.

W. Høsteland sier i dagens BA (Lørdag 5. Juni) at de norske medier er antisemitter. Jeg ser her at det hersker en forvirring i det å være antisemitt og det å være kritisk til hva staten Israel faktisk bedriver. Hva jødene angår, så burde de lese sin Torah bedre. De har ikke engang religiøs rett på landet de nå okkuperer. Kongen av Davids ætt kom aldri, ifølge jødene selv, og den messianske tilværelse lar seg vente på. Men kanskje det 'hellige' folk kunne jobbet mot den evige fred, i vente på sin messias, i stedet for å svi av alt håp. Men det er vel lite håp, så lenge det er et fasistisk demokrati i staten Israel.

W. Høsteland, hvis du leser dine media (NRK, TV2, BA, m.fl.) grundigere, så kanskje du i din trangsynthet oppdager at det faktisk er staten Israel de er kritiske mot, og ikke jødene i seg selv.

Men det er en setning du bruker i ditt innlegg jeg reagerer på; [- Og BA - et av våre anti-jødiske media - trykket noen kommentarer fra en såkalt palestinsk jente...] Hva er det du her mener med såkalt? Er det det at du betviler at jenten, som heller ville se en Israelsk soldat enn en utbombet buss, faktisk er en jente? Er det slik at du betviler at jenta er palestiner? Eller er det bare slik at du ikke ser på arabere som mennesker i det hele tatt, og derfor kan jenta heller ei være noen jente? Du påpeker også at jenta er hjernevasket, men etter å ha lest ditt innlegg, tviler jeg mer på din mentale kapasitet, enn den lille jenta!

Jan Hansen, Ulvik


Så var det og prøvd

Jeg har ikke vært mye med datamaskinen i det siste, og det syns på hvor lite som skjer her på bloggen. Jeg har heller stått ute og fisket. Noen fisk har jeg tilogmed dradd opp. Men i dag, da jeg og min bror var ute og fisket, så kom det noe underlig på snøret. Jeg hadde sett noe lignende før. Noe rødlig og slimaktig. Vanskelig å få det av var det og. Men mine mistanker ble bekreftet, da jeg noen minutter senere klødde meg i øyet. Det var brennmanet. Denne forbanna skapningen, som på lik linje med mye annet, bare burde blitt utryddet. Den første reaksjonen var omtrent som når man kommer i kontakt med brenn-nesle, en svie som ikke er så gale at men egentlig bryr seg. Så mistet jeg synet totalt. Og tårene rant, så laksen nesten kom opp for å gyte. Så ble etterhvert svien mer intens enn noe jeg har kjent tidligere.

Jeg husket at jeg hadde sett Steve'O putte trynet sitt nedi et akvarie med manet av samme type, på Jackass. Han lindret smerten med urin. Hverken jeg eller min bror måtte tisse, og om vi så hadde, så hadde det ikke under noen omstendigheter, brennmanet eller ikke, kommet noe piss inn på øyet mitt.

Etter cirka en og en halv time, fikk jeg synet delvis tilbake. Og etter to var det helt tilbake. Det svir forsatt, men jeg regner med det gir seg innen i morgen.

Så, et tips til dere alle; Ungå brennmanet på øynene. Og hvis du skulle komme borti en med hendene, ikke klø deg på øyet. 

Ingenting å skrive om

Så satt jeg her igjen. Jeg lurte på om jeg skulle skrive noe om hvor unødvendig det er å ha Østfold som en del av Norge. Siden det er fyllt til randen av østfoldinger, mener jeg. Ja, du skjønner, ser jeg - der du sitter og nikker annerkjennende. Det er ikke det at jeg har så veldig mye i mot som kommer fra Østfold. Iallefall ikke de som har hatt nok vett til å komme seg der i fra. Men det er det der hersens svenskepreget, som ligger som ukesgammel ertesuppe over hele det illeluktende fylket. Tykke snuslepper, samme hvor du snur deg. Og lukten av Moss. For ikke å snakke om den største vitsen av dem alle; Rutetabellen på østfoldbanen.

Jeg kunne for eksempel skrevet under tittelen; Fylke vi lar Svenskene få

Men jeg tror jeg lar være.

I 180 mot veggen

'A man who has blown all his options can't afford the luxory of changing his ways. He has to capitalize on whatever he has left, and he can't afford to admit - no matter how often he's reminded of it - that every day of his life takes him farther down a blind alley.'

                                                                                            Hunter S. Thompson

 

            Har man kjørt seg fast i et mønster, så er det ingen lett ting å bryte. Det krever tid. Noe av det som er vanskeligst, er ikke å se hvor man er, men å skjønne hvordan man kom dit. Livet er ikke e strek, i hvert fall ikke når man ser på det retrospektivt. Og det gjør det bare enda vanskeligere  å samle trådene.

Faren ved å oppdage hvor man er, og at man ikke har noen vei tilbake, er at man fort ikke bryr seg at det er i ferd med å tippe over til det bestialske. Jeg kan levende forestille meg hvordan det kan ha vært for Oklahoma-bomberen, eller andre, som tydeligvis har på et tidspunkt møtt veggen.

            Man sitter igjen med en følelse av fortapelse, og ser ikke lenger noen grunn til å skåne andre. Man kan, inntil et visst punkt kjempe imot, men før eller siden trenger man drastiske endringer i ens eksistens.

            Det kan manifestere seg på allslags måter. Noen velger å bombe mange uskyldige for så å gå sammen med dem ned. Andre velger selvmord i ensomhet, og noen prøver terapi. Noen går videre, med rak rygg ned den blindgate de ser de befinner seg i, sammen med likesinnede, og danner horder, som Hell's Angles.

            Man innser at man er en taper, men velger en helt annen terminologi på det hele, for å oppheve sin egen status. Lovløs er et ofte brukt begrep i denne sammenheng.

Man danner seg en overbevisning om at man har rett, og kan ikke under noen omstendighet vike fra det syn. Man velger seg ut en fiende eller flere, og stanger mot den, med stor iver, i håp om å nullstille alt, og få en ny start, med nye tråder å veve sitt liv fra.

 

Så vær på vakt, du stolte borger, for dem som ikke lenger har noe å tape.

 

Men jeg klamrer meg fortsatt til det snev av forstand som fortsatt ligger i meg, og håper i det lengste at jeg ingen skal myrde for å rettferdiggjøre min egen undergang.

 

Ha en trygg og fin dag.

En kommentar fra et ullent vesen

En gang iblandt, kommer det noen kommentarer, som i seg selv er verdt en post (fornøyd Løk?).
Jeg ble først forfjamset over måten kommentaren var skrevet på. Den har et SMS-preg over seg, med forkortninger som; D og E. Det er for såvidt forståelig, når man skriver SMS, men når man har et tastatur foran seg, finner jeg det underlig. Mon tro om vi kommer til å dø ut av latskap? I  en av setningene; D e totalt likegyldig får oss, lurer jeg sterkt på om kommentaren er skrevet av en smart, men skummel sau (etter bruken av får).

Vel - sau eller ei, så tenkte jeg at jeg skulle besvare noen av spørsmålene som kommer opp i kommentaren. Så det dere ser her, er kommentaren, med svar av meg i uthevet skrift:

 

Postet av: Ha du nå me d''a? (trukke d nei)

D HER E D VERSTE E HA SETT! trur du virkeli ukjente folk er opptatt av åssen du har d? Nei, egentlig ikke. Og om de er så spiller heller ei det noen rolle.når du er gla, hva du gjør te d å d klokkeslette? Hvilket klokkeslett er det du mener? hva du syns? Akkurat på dette punktet tror jeg vi er ved noe en del av de som leser, finner intressant (?) E ska si deg ein ting e. D e totalt likegyldig får oss. OK! (for eksempel :'''' ÅH e brakk en neil igår'''' -WoW, så interesant.) sjønne du pointe? Kan ikke helt si jeg ser et poeng med kommentaren din, nei. folk treng ikkje høre hver lille detalje om deg vettu. Jeg vet! Vi bryr oss rett å slett ikkje, om du så hadd daua så har vi da for faen ikkje brydd oss, Ikke jeg heller, egentlig. Er jeg død, så er jeg død. Ikke noe poeng i å leve videre da, bare for å bry seg. Men jeg bryr meg heller ei om de flestes død. Med mindre da, selfølgelig, deres død tjener menneskeheten. vi kjenne deg da ikkje. Så dra i vei- wrom GET A LIFE MAN! (U suck) HARDT!

24.mai.2004 @ 15:50:38



Kommentaren er å finne i innlegget under.

Religiøse syndere

Knutby-drapene får virkelig blodet mitt til å koke om dagen. Han der pastoren, som ifølge barnepikens utsagn i retten, har brukt slik psykisk makt over jenta, at hun har utført ordre om å drepe, i Guds navn.

Religon er, etter mitt syn, en svært personlig greie. Ingen kirke, dogme eller institusjon bør blande seg opp i individets tolkning av religion. Straks slikt skjer, vil de sykeste av oss, bruke disse dogmer, kirker, sekter, institusjoner til å oppnå personlig makt. Hadde for eksempel denne pastor i Knutby hatt noe som helst tro på kristus ord, så hadde han tilgitt de drepte, for hva de nå enn hadde gjort, fremfor å tvinge en psykisk svak jente til å drepe dem.

Men vår religiøse historie er blodig, og vår religiøse fremtid kommer ikke til å bli mindre blodig. Problemet er, hvis man erstatter religion med noe annet, som filosofi eller politikk, så vil de samme psykopater finne måter å utnytte de svake på, likevel.


Kynismen lenge leve...

Etter at jeg skrev bloggen om han der tullingen som la seg ned i veien, og ble påkjørt, har diskusjonen gått livlig for seg, både her på bloggen min, og på fratho sin, hvor han har laget en helt egen blogg, om hvor upassende han syntes innlegget mitt var.

Vel, jeg har ikke noe problemer med å skjønne hvorfor mange finner det upassende, men det endrer ingenting. Her er det faktisk jeg som skriver. Det som kommer ut her, er ting som jeg skriver om. Ikke du. Og om du finner det upassende, er det ditt problem, ikke mitt.

Det hender jeg sparker litt i øst og vest. Men, den jeg sparker mest, er faktisk meg selv. Det ved å utlevere meg selv, nesten fullstendig. Og samtidig, tillater jeg folk å komme med kommentarer til hva jeg skriver. Noen av kommentarene er tilogmed et verbalt angrep på meg, for noe jeg har sagt eller skrevet. Ingen slike kommentarer blir slettet, fordi jeg synes kommentarene gir en helhet til bloggen. Men det er slettes ikke alle kommentarene som får et svar av meg. Jeg ser ikke helt poenget med det, jeg. Iallefall ikke, hvis jeg ikke har mer å si om saken.

Dog noen kommentarer blir slettet. Men kun hvis det er kommentarer uten annet innhold en at noen vil ha deg til å kjøpe noe fra nettstedet deres. Men det er en underlig greie her, også, for jeg har slettet alle de kommentarene, og likevel er det en som ikke vil forsvinne. Jeg har gitt opp mine forsøk på å få den bort.

Men hvorfor folk skal ha en URL, eller en mail-adresse med i sine kommentarer, som fratho mener, skjønner jeg ikke helt. Det bør da være teksten i kommentaren som er det vesentlige, om ikke viktige. Eller?

Jeg har i motsetning til de fleste andre som blogger her, gitt meg til kjenne. Det er et valg jeg noen ganger angrer på, men angeren er stort sett alltid kortvarig, som det meste annet i livet mitt.

Når det kommer til spørsmålet om enkelte blogger burde vært fjernet, så legger jeg her alt ansvar på redaksjonen. Får jeg forespørsel derfra om å fjerne et innlegg, så kommer jeg til å gjøre. I tillegg muligens flytte hele bloggen til et sted hvor sensur er et tabu.

Jeg oppdager stadig at jeg har blitt mer og mer følesesmessig avstumpet. En del har plukket opp dette, etter å ha lest hva jeg her skriver. Jeg er kanskje til tider vel ekstrem. Jeg nesten dyrker kynismen som en religion. Noe jeg kommer til å forsette med, så lenge folk forsetter å drepe, og undertrykke hverandre. Da, til den dag jeg ikke gidder å skrive lenger, eller dør.

Så, hvis du ikke liker hva jeg skriver, så tal meg imot. Eller slutt å lese. Stikk en penn i øyet eller noe...

11 dager siden sist

11 dager er godt siden jeg sist blogget, men bloggen har levd sitt eget liv i mellomtiden, så vidt jeg kan se. Jeg hadde begynt å skrive en blogg for 2-3 dager siden, men noen var mer intressert i å høre mine meninger om hvor gjerdet til hesten skulle stå. Det var min mor som lurte, og da hun så jeg slettet hele teksten jeg hadde skrevet, og snudde meg mot henne, med et tydelig irritert utrykk, spurte hun; - Er det virkelig slik, at du hater alle mennesker?

Et farlig spørsmål å stille. Jeg sa ingenting, men hun forsatte; - Har vi gjort noe for å få frem denne vreden? Jeg hadde alt hatt en temperaturøkning i hodet mitt, og tvang meg selv til å tie. Det er ikke noe jeg ofte gjør, men det hender, når man helst ser at husfreden blir bevart.

Det var ikke det jeg trodde jeg skulle skrive om her. Jeg husker ikke lenger hva det var. Jo - en av tingene jeg tenkte på, var at fratho i en kommentar påsto at jeg og TOm var samme person. Jeg ser at Tom har allerede avkreftet påstanden. Men jeg lurer veldig på hva som fikk fratho til å komme med en slik påstand!? Vi er da langtfra så like i vår måte å formulere oss på. Jeg er jo, som Kristian påstår en psykisk syk person. Vel, jeg er ikke helt god. Men det er Tom. Han er så god, at jeg av og til får lyst til å bare gi ham en god klem. Det er nesten sånn at det blir litt homo-erotiske fantasier om det. Og nå tipper jeg at som Tom leser akkurat dette, så rødmer han.

Jeg innså nettopp også at, på grunn av innledingen til denne bloggen, blir jeg sikkert nødt til å ta en prat med mamma, etter hun har lest hva jeg har skrevet. Vel, la meg prøve å gi et slags svar. Jeg hater ikke alle mennesker, jeg kjenner knapt en håndfull, og av dem jeg kjenner er det få jeg har så sterke følelser for. Men jeg missliker ganske mye av hva mennesket har blitt, og jeg ser meg både som part, og som tilskuer av det hele. Jeg syns for eksempel at legevitenskapen redder alt for mange liv. Paradoxet er jo at jeg ikke hadde levd i dag, om det ikke hadde vært for den. Men jeg lever nå en gang, og er nødt til å forholde meg til suppen av en menneskeslekt, enten jeg vil det eller ikke. Men hvorfor skal vi på død og liv la svake syke barn få vokse opp, for så å la dem sloss med et sosialvesen som knapt har vilje eller lyst til å gi dem et nogen lunde godt liv? Spør du meg, så hadde de like gjerne kunne fått en verdig slutt tidlig.

Jeg liker tanken på å bryte ned miljøet mennesket lever i, så jorden kan slippe å slite med oss. Jeg er sterkt imot enhver form for miljøvern. Kildesortering er tull å pålegge folk flest. Vil noen kildesortere, så la de spessielt intresserte ta seg av den biten. Jeg gjør det ikke!

Jeg tror jeg må bare slutte her, før jeg tar helt av. Og skjer det, har jeg atter en søvnløs natt foran meg. Og det er grenser for hvor mange ganger jeg klarer å runke for å få sove.

PS. Jeg har tenkt å starte opp igjen på Cipralex [lykkepille].

Ingen er fredet

Jeg har blitt bedt om å fjerne en blogg... Jeg kommer ikke til å gjøre det. Det får i såfall redaksjonen ta ansvar for. Men jeg tar knapt nok hensyn ti meg selv ved å skrive denne bloggen. Jeg har allerede, og kommer nok antagelig igjen til å utlever ganske personlige ting ved meg selv. Det er ikke slik at jeg sitter meg ned og tenker; - Hva skal jeg utlever av meg selv i dag? Men mer det at jeg sitter meg ned ved PCen og har gjerne en tanke om noe jeg nettopp har lest, eller opplevd eller tenkt. Og får jeg det over meg, så skriver jeg det ned, slik det måtte komme ut etterverdt som jeg skriver.

Jeg har ikke særlig mye til overs for menneskeheten. Så er du da en kandidat, som fremmer menneskets dumhet, og hjelper til i din egen utryddelse, til og med på en spektakulær måte, som gjør livet mitt litt mer verdt å leve. Så kan du komme til å bli omtalt her!

Så, som en advarsel til alle dere som har tenkt å gjøre noe skikkelig teit noe; Jeg kan komme til å skrive om akkurat DEG! Og se det for deg, hvordan dine foresatte vil da sitter der helt på gråten, og lese denne onde manns tanker, som han publiserer rett på nett.

Jeg skal derimot se om jeg kanskje kan forkle min forakt litt bedre.

Ha en fin tirsdag.

Sorry

- The fact that people are poor or discriminated against doesn't necessarily endow them with any special qualities of justice, nobility, charity or compassion. Saul Alinsky

Så da har jeg begynt å slette enkelte kommentarer. Og det er de som linker til kommerse sider.

Nå tar jeg helg, så kos dere med denne så lenge...

Dette er ikke noe som påvirker livet mitt, mer enn at jeg trakk på smilebåndet.


Til jopi

- He who makes himself a beast, gets rid of the pain of being a man. Dr. Johnson

Det hender jeg sitter meg ned, og scroller gjennom bloggen, for å se om det har kommet noen kommentarer på tidligere blogger.

Jeg vet ikke helt hva det er jopi peker på. Om det er panikken som slo meg, eller om det er noen av de andre postene.

At jeg har et patetisk liv, skal jeg til dels være enig i. Men i tillegg mener jeg òg at menneskeheten som helhet, er ganske patetisk. Vi er blandt annet sykelig opptatt av ære. Dette at vi ikke skal tape ansikt. Og det fører stadig til problemer.

Se bare på debatten som går nå, om løftet av Mulla Krekar. Det er en hendelse som egentlig bare burde bli forbigått i stillhet. Men i stedet raser den sinte lille Mulla over at en kvinne kunne være så frekk som å ta i ham.

Jeg har ikke mer ære igjen, og det gjør meg kanskje patetisk i seg selv. Men samtidig gjør det meg ganske ufarlig. Blandt annet ved å skrive på dette stedet, om akkurat det jeg skriver om, så lar jeg andre få si sin direkte mening om meg, og det jeg skriver. Jeg kan ikke på grunn av deres meninger gå til personlig vendetta mot dem.

Jeg velger å gjøre mine angrep verbalt. Jeg har til tider lyst å gjøre dem fysisk. Som for eksempel å halshugge Finn Jarle Sæle. En mann jeg forakter. Men jeg har innsett at det ville i mange miljøer gjort ham til martyr, noe han overhodet ikke fortjener.

At jeg er en syk mann, som jopi påstår, skal jeg ikke krangle på. Joda - jeg er på mange måter det. Men det er da ingen grunn til å ikke prøve å spre min demente tilstand ut til så mange som mulig. Så, jopi, jeg må nok skuffe deg. Datamaskinen forblir på. Og jeg kommer til å forsette å spy min edder og galle ut til alle som gidder å lese.

Men, som en liten bonus, jopi, så skal jeg ta meg en aldri så liten pause fra skrivingen. Jeg skal nemmelig til psykolog, og rundt den tiden, så pleier jeg å skrive lite. Det har vært slik, helt siden jeg begynte med den terapi, og det kommer til å være slik denne gangen og.

Så, jopi - ha en fortreffelig, og mentalt frisk dag...

Jeg bare elsker det...

Jeg bare elsker sidesprangene den gode Doctor tar i sin sportspalte. Denne måtte jeg bare klippe ut, og ta med i bloggen:




Things are getting weirder and weirder in this country. I tried to call my friend Monk in Chicago last night to warn him about the coming pestilence of root-sucking beetles, but I somehow got connected to a guard station at the Illinois State Prison and found myself talking to a stern-voiced woman who said I sounded crazy and warned me never to call this number again or she would have me arrested.

 

"Nonsense," I said.

 

"I have your number right here in front of me on the screen," she replied. "What kind of fool are you to be calling a state correctional facility at this time of night and runnin' your mouth at me like a pervert?"

 

I was shocked and said nothing for a long moment. And neither did she. Somewhere on her end of the line, I thought I heard a bell ringing, and then a babble of angry voices. But I couldn't be sure.

 

"Pervert?" I wondered. Is Monk's daughter calling me a pervert? My brain was spinning frantically and I felt my natural confidence oozing away. So I hung up the phone and lit a short Davidoff cigar. Then I quickly punched redial.

 

"It's you again," said a voice so menacing that I felt my blood run cold. "Tell me your name again, dumbo. This is the end of the line for your crazy ass."

 

I told her meekly, expecting a knock on the door. Then I heard her giggling.

 

"I can't believe it," she shrieked. "Is it really Hunter S. Thompson, the famous sportswriter? Oh my God. I'm swooning. You're my hero! I read everything you write. How can I meet you?"

 

What? Meet me? At the Illinois State Prison? Am I having an acid flashback? Who is this woman? Is my phone cutting out again? Who else is on my line that I don't know about? The police? John Ashcroft? Kobe Bryant? J. Edgar Hoover? Is this really the end? Where is Bob Dylan when I need him tonight?

 

"Sorry," I said. "Wrong number. You're scaring me."



Nå er jeg snart ferdig med Hell's Angles, og gjør meg klar for The Curse of Lono.

Har noen en slange?

Utrolig masse katter har det blitt etterhvert. Hvis noen skulle ha en slange, så har vi levende mat. Forleden dag ble det født 5. Det kommer fler.

Hvis ikke, får jeg ta dem med haglen. Men da får jeg vel dyrevernerne på nakken. Og den er nedtynget nok fra før...


Huff så leit...

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=225993

Så nært jeg kommer

Jeg har stadig prøvd å beskrive en tilstand jeg sitter her med. Den stadig nervøse sitringen som sitter i kroppen. Hver gang jeg prøver, finner jeg at det ikke finnes ord i mitt vokabular, som kan gi en korrekt framstilling. Det er kanskje slik det vil være for en uten arm, og beskrive fantom-smerter.

 

Har du noen gang følt det som om du bare dør, sakte men sikkert, og du skulle ønske at prossesen kunne bare speede opp, så du kan bli ferdig med det? Eller hatt smerter i kroppen, på steder som er ubeskrivelig, og når du sitter hos legen, er det umulig for deg og si hvor det gjør vondt? Du finner ikke ord, eller måter å beskrive det på.

 

Så der sitter men tilbake, som en evneveik idiot. Og det eneste resultatet er at du blir sliten. Veldig sliten. Du legger deg ned. Hjernen jobber overtid med å fortelle deg noe, men du klarer ikke gripe fatt i noe som helst av det. Og det eneste du etterhvert klarer, er å sove.

 

Folk spør deg hvordan det går med deg, og du svarer; Så som så. Det kunne gått bedre. Og de spør hva du mener, og du kommer i samme dilemma igjen. Du får skryt, fordi du er så åpen og ærlig. Men i virkeligheten har du ikke fortalt noe som helst. Hver celle i kroppen roper ut at noe er galt, og det manifesterer seg i en ubeskrivelig smerte.

 

Du ender opp med å bare irritere deg over alle mulige trivialiteter, som krig, overgrep, religiøse overtramp, politiske overtramp, og andre ting som ligger så langt borte fra din egen virkelighet som overhodet mulig. Alt dette for å få fokuset på noe. Men det hjelper bare lenge.

 

Det er den beste beskrivelsen jeg klarer å gi nå...


Om grafsing og slikt

Sandycowgirl skriver om gutter som klyper jenter i baken, og tror de kan oppnå noe med det.

Men når man først som gutt har nådd fram, med sine tiilnærmelser til det motsatte kjønn, og man ligger der i sengen, den o'store galoppen er ferdig, og alt mannen egentlig vil er å sove, men jenten vil ha mer, mer, MER. Så er dere pinnadø ikke mye bedre enn oss gutta.

Der ligger vi, med dynen godt over oss, øynene halvt igjen, drømmende, svevende. Plutselig merker vi bevegelse mellom bena. Det er ikke noe vi selv gjør, for pikken ligger slapp, og utslitt. Men, etter å ha åpnet øynene, ser vi vår sengepartner med et sutlent blikk, river dynen til siden.
- Kom igjen, opp og stå.
Og der kommer vår stooore svakhet til syne. Vi er komplett ute av stand til å si NEI, til dere av det vakre kjønn. Det eneste protestmiddelet vi har, er å begynne å tenke på hva men skal ha til middag i morgen, så vi ingen reisning får.

Så var det sagt. Vet ikke helt om jeg egentlig vil oppnå noen endring med dette. Men det er nå sagt. For alt jeg vet, er jeg kanskje den eneste mannen som opplever slikt...?

I avhør

Den halvfete mannen, på den andre siden av skrivebordet, så på meg over brillekanten, før han slengte blikket ned på en bunke dokumenter på skrivebordet.
- Jan Hansen? spurte han, og så opp igjen på meg.
- Speaking, svarte jeg.
- Jeg ser det ligger en anmeldelse her mot deg, fra forsvarsdepartementet. Deres påstand er at du ikke har møtt opp på reveljen en eneste gang. Kan du forklare hvorfor?
- Det må jo være fordi det er tilfelle, svarte jeg, med et lett hånlig glis.


Jeg så underleppen hans begynte å dirre, der han satt og prøvde å være profesjonell. Antagelig hadde han lyst å hoppe over skrivebordet, og gjøre ende på meg, der og da. Jeg har sett typen ofte før. Han var av den type politimenn som mener du bare er verdt noe, om du hele tiden gjør som du får beskjed om. Jeg har aldri vært av den typen. Ikke det at jeg skal trosse ordre bare på trass, men de bør ha et snev av fornuft i seg, for at jeg i det hele tatt skal ta dem litt seriøst.


- Er du klar over hvor alvorlig dette er? spurte han meg.
- Alvorlig? Hva mener du alvorlig? Er det så alvorlig at rikets sikkerhet står på spill? spurte jeg tilbake, forsatt med et snev av hån i stemmen.
- Drop den der eplekjekke holdningen der, gutt. Du har å komme med en forklaring, eller ser det mørkt ut for deg.
- Jeg har ikke møtt opp, fordi jeg har sendt dem et brev, hvor jeg nekter å gjennomføre militærtjeneste, sa jeg til ham.
- Å, når sendte du dette?
- Dagen før jeg skulle møtt opp til førstegangstjeneste, svarte jeg.
- Hvorfor ikke før?
- Fordi jeg ikke trengte.
Han bladde litt i papirer, og så opp på meg, med gjevne mellomrom. Jeg så en kopi av brevet jeg hadde sendt, kom fram.
- Er det dette brevet? spurte han.
- Vel, sa jeg, det der er nok en kopi. Men innholdet er nok det samme.


Han leste gjennom.


- Hvordan kan du nekte militærtjeneste, sår du har bæretilatelse på våpen? spurte han meg, triumferende.
- Vel, sa jeg, det er en vesensforskjell på å skyte dyr eller blink, og det å bli opplært i å skyte folk.
Han begynte å bli rød i fjeset. - Og, forsatte jeg, skal jeg først drepe noen, noe jeg ser på som en ganske alvorlig ting å gjøre, så ser jeg helst at det er personlig, og ikke politisk.
- Så du er ikke pasifist, altså? lurte han.
- Det vet jeg ikke, sa jeg, jeg har aldri vært i en situasjon som har latt meg finne ut av det. Noe jeg er ganske glad for.
- Er du motstander av NATO, da? lurte han.
- Jeg er iallefall ikke tilhenger. For en så stor organisajon kan umulig ivareta mine interesser.
- På hvilket grunnlag nekter du militæret, da?
- På et ikkevoldelig.
- Men du er jo ikke pasifist!?
- Det har jeg ikke sagt. Det jeg har sagt er at jeg ikke vet. Men jeg ser ikke ikke på vold som en måte å løse problemer på. Heller skape nye.


Og slik forsatte det en god stund. En uke senere fikk jeg brev fra politiet, som kunne fortelle meg at anmeldelsen mot meg var blitt henlagt, og at min søknad om siviltjeneste var blitt innvilget. Noen år senere, fant jeg meg selv i Molde, på vei mot landsvikerleiren; Hustad.


Life goes on...

Jeg tror ikke Ann har så veldig mye med min nåværende tilstand å gjøre. Det er mer et minne som kom. Det har vært andre jenter etter den gang. Men jeg har alltid vegret meg for å forelske meg. Den smerten det er når et forhold tar slutt, ønsker jeg ikke å oppleve på nytt.

Jeg har løyet til de jenter jeg siden har vært sammen med, og sagt jeg har vært forelsket i dem. Noe måtte jeg jo si. Å si jeg ikke har vært forelsket er ikke helt sant. Men de jeg har vært forelsket i, har jeg bevisst holdt en avstand til, for ikke å dumme meg ut.

Men, selv om jeg ikke har vært forelsket i dem jeg var sammen med, så har jeg blitt svært glad i dem. Men det har ikke vært nok for meg. Selv om de senere brudd har gått inn på meg, så har det mer vært som et blaff.

Ann

På TVen går Fakta på Lørdag. Det handler om han der finmarkingen, som lagde Heftig og Begeistret. En film som handlet om et mannskor fra Berlevåg, Finmark. Jeg tror iallefall det, men jeg har ikke sett den. Og etter jeg så ham på TV, da han skjelte ut oss fra sør, for at vi ikke gikk og så siste filmen hans, fikk jeg ikke lyst å se noen av filmene hans.


Men likevel våkner det noe i meg. Jeg var nemmelig en gang sammen med en jente fra Berlevåg. Hun heter Ann, og er en eksplosiv jente. Det er få som kan måle seg med hennes temprament. Jeg elsket henne, men jeg fikk ikke si det til henne. For hun kunne ikke si det tilbake. Det knuste meg, men jeg elsket henne forsatt. Så ble det slutt mellom oss, og jeg ble bitter. Jeg ble bitter på mine venner. Jeg ble bitter på alle jeg så henne sammen med. Og jeg ble bitter på meg selv. Men aldri på henne.

Jeg begynte å drikke mye. Fant de bruneste pubene Bergen har å by på; Børs Cafè, Skipperstuen, Trappen Pub, og Bus Stop på Nestun. Jeg prøvde å bli dypsindig, og leste Charles Bukowski. Det gjorde meg ikke smartere, og heller ei mindre patetisk.


Det er rart hvordan minnene dukker opp underveis som jeg skriver nå. Jeg har ikke tenkt på det på mange år, og en filmskaper fra nord, får alt igang.


Jeg tror ikke jeg har elsken noen, siden Ann. Jeg elsker henne ikke lenger nå. Men jeg kunne godt tenke meg å prate med henne. Hun var den siste jeg var sammen med, som virkelig gjorde meg lykkelig. For ikke å snakke om hvor ulykkelig jeg ble da hun etter påskeferien, da jeg møtte henne utenfor teateret i Bergen, og hun spurte om ikke vi skulle gå en tur, noe vi gjorde, og hun slo opp. Jeg fikk ingen forklaring, og jeg skjønte lite.  Da var vi kommet til Gartnergaten, like ved Kalmargården. Dengang så jeg symbolikk i slikt. Jeg var nylig utdannet gartner, og hun gjorde det slutt i den gaten. Det regnet, og jeg tråkket gjennom Bergens gater, alene, hele natten. Klokken ni neste morgen, åpnet Børs Cafè, og jeg drakk meg full.


I disse Jackass-tider...

Ikke bare gutter gjør stunts.


En het dame er det og, denne vakre danske ungtøsen, med den 'dejlige røv'.

For de som ennå ikke har skjønt det...

Ja, jeg hater George W. Bush. Og det burde du og! Drep den mannen!

Jeg hater måten verden blir styrt. Det burde du og!

Jeg hater at penger skal avgjøre om folk skal leve eller dø. Det burde du og!


TENK!


Endring?

Hva vil skje med en blogg som denne, etter at det er blitt kjent at den faktisk får oppmerksomhet, og omtale?

Jeg er ikke sikker selv...

Velferd i fare

I morgen er det 1. Mai, og det er som kanskje de opplyste av dere vet, arbeidernes internasjonale dag, og ikke bare en fridag.

I Mo i Rana skal det for første gang ikke arrangeres 1. mai-tog, noe som er ganske skremmende, med tanke på at det er en av de mest venstrevridde kommuner i landet.

Men det er visst en trend i tiden. Sosialdemokratiet har fungert for godt, og innbyggerne har begynt å ta velferdsstaten for gitt. Dette vises av FrPs stadige vekst. Folk er for dumme til å skjønne at populismepolitikk er skadelig for samfunnet, generelt. For hva mener FrP for eksempel om EU? La oss se... Hva mener folket? spør gjerne da FrP, som som meg ikke er i stand til å ta egne avgjørelser. Et slikt parti vil aldri stå mot vinden, for da taper de kanskje velgere. Krf, er nesten inne på samme spor, men heldigvis har de tullinger som Kåre Kristiansen, til å bremse den trenden litt.

FrP har også gjort 1. mai til sin dag. De er jo et folkelig parti, og 1. mai er jo folkets dag.

Men se hva som skjer, med for eksempel sykelønnsordingen; med Høyre og FrP i spissen, blir den stadig oppspist. I tillegg er det stor enighet om at midlertidige ansettelse er en god ting. Ja, det er nok det for å redusere lønnsutgiftene til bedriftene. Men Jeg tror de vil tape på det, i det lange løp. Arbeidsmoralen svekkes, og folk føler mindre lojalitet mot arbeidsplassen.

Men jeg bør gjerne ikke prate. Jeg har jo ei moral...

Fly high, sink low...

Jeg har tatt noen timer og tenkt litt, og har i tillegg snakket med en del folk, og har bestemt meg for å forsette å skrive. Jeg må innrømme at jeg fikk litt panikk, sa jeg skjønte at det ikke bare var de som kommenterte bloggene mine her, som leste dem. Og etter å ha sett oppgaven til dem som skal ta for seg bloggfenomenet, fikk jeg enda mer ro.

Men nedturen, om jeg kan kalle det det, forsetter. Jeg har forsatt problemer med å forholde meg til tid og tidsfrister. I morgen går nok en tidsfrist ut, og jeg ser at jeg ikke kommer til å overholde den. Det gjelder dokumentasjon på mitt sykefravær på jobben. Etter en telefonsamtale med sjefen for vel en uke siden, fikk jeg høre at det i løpet av April måtte skaffes dokumetasjon, ellers sto min stilling i fare. Jeg prøvde å ringe legen min, like etter at jeg hadde snakket med henne, men kom bare til en telefonsvarer. Jeg ringte aldri igjen. Jeg ble mer opptatt av hva som skjedde langt fra Norges grenser.

Men om jeg mister jobben, så klarer jeg ikke å engasjere meg i det. Det er bare en ting som skjer. Fordelen er at da trenger jeg ikke lenger å ha dårlig samvittighet for hva som skjer på den kanten.

Men jeg fikk levert selvangivelsen (jeg må atter påpeke at jeg ser på ordet; selvangivelse, som svært ironisk) igår. Så da slipper jeg atter et år med straffeskatt. Men om det hadde kommet, så hadde det vel ikke gjort meg noe det heller, siden jeg går fattigdom raskt i møte. Kanskje jeg skal rømme til skogs, hvor jeg slipper å forholde meg til det jaget jeg opplever ellers.

Men kjenner jeg meg rett, så blir det vel ikke noe av det heller, siden jeg er totalt ute av stand til å ta en beslutning.

Live long and prosper

Hjelp, jeg blir overvåket og analysert

Noen driver å følger med på hva som skjer her på bloggen. Jeg skulle titte gjennom mailboksen, hvor det lå en mail fra en annen blogger her på sprayblogg, som kunne si hun hadde linket bloggen min. Nysgjerrigheten våknet naturligvis i meg. Det første jeg kommer over er dette. Panikken sitter nå så langt ute i fingertuppene, at jeg ikke vet om jeg treffer tastene her.

Joda, jeg leser gjennom, og finner ut at bloggen min er omtalt flere steder. Hvorfor i svarteste granskauen skulle jeg starte med denne greien her? Og gå ut med fullt navn og greier..? Men det stopper ikke her. Neida, forfatteren i denne bloggen, henviser til en annen, som antagelig startet hele denne forfølgelsen.

En ting er iallefall sikkert. Gatene i Bergen, eller andre steder for den saks skyld, er ikke lenger trygg å gå på.

Kanskje det er på tide å slutte å blogge? Jeg vet ikke helt. Det føles jo ganske godt, når jeg har tømt mine tanker ut på nettet, men at det skulle gå så langt, hadde jeg aldri forutsett.

Tror jeg må ta en tur i den berømte tenkeboksen.

Kanskje farvel...

Døde menn synger...

Jeg våkner opp midt på natta, med hjertet langt oppi halsen. Jeg svetter i nakken, og har noia langt inni tarmen. Jeg tenner på lyset, og lurer på hva jeg er redd for. Jeg føler meg som en forbryter, som sakte og sikkert blir sirklet inn. Eller var det en drøm? Vi får håpe det. Det var bare en drøm! Vi får vente, og se.

Jeg kan kjenne det meste av det jeg putta i meg i går. Men jeg har litt problemer, med hvem, og hvor, og når. Madrassen ved siden av meg er tom. Nok en grunn til å gruble, men min hjerne er en langsom ting. Eller var det en drøm? La oss håpe det. Kanskje var det en drøm? Vi får vente og se.

Ja, ikke vet jeg, men jeg har heldigvis medisin. I form av en mornings, og en bøtte med hjemmebrent vin. Det ringer på døra, så jeg skvetter så jeg søler. Men det er bare Goggen, og Goggen har ingenting på meg. Det var bare en drøm! La oss håpe det. Var det bare en drøm? Vi får vente og se.

Og så kommer trikke, og alt er ved det normale. Jeg slipper og stå opp, jeg er blant de geniale. Og Goggen har gått sin vei, for å jakte på andre ting. Jeg legger her god og full, med en hjerne som ikke duger, til å tenke...

Jokke visste å sette ord på den følelsen man kan ha, når man våkner i panikk...

En annen blogg, et annet sted, en annen tid...

Denne bloggen står i kommentarene her...

Atter takk for lånet, sandycowgirl.

Nå går jeg og legger meg.

En hyllest til døde idioter i mumiedrakt

Det er for faen ingen tragedie at Vegard Selmer (18) ble drept etter at han la seg ut i veien, for så å bli påkjørt av en 24 år gammel mann. Tragedien ligger i hvertfall ikke i hans død, den ligger i såfall i de psykiske lidelser som ble påført den stakkers sjåfør. Det at en idiot dør, kommer jo menneskeheten til gode. De burde bare finne bedre måter å dø på, så ingen av de andre skal lide av deres død.

Men på den annen side, så er jo sjåførens tragedie et spytt i havet, i forhold til den enorme underholdningsverdien det har, når nyhetene kan melde om en mann i mumiedrakt bli påkjørt og drept. Jeg innrømmer det; Jeg lo!

Så, en oppfordring til alle dere idioter som vurderer å gjøre noe lignende; Ta på dere mumiedrakt, og hopp heller utfor et stup, eller spidd dere på staur eller hva som helst. Ikke angrip hjulopphenget på uskyldige biler!

Yeah...

Ho ho ho, the doc is back.

Jeg kom i min lesing av HSTs spalte til å se litt rundt på skjermen, og så til min store glede at det kommer en film om geniet. Og i tillegg at man på siden og stille den gode doktor spørsmål. Jeg benyttet sjangsen, men i min iver glemte jeg spørsmålet, og ble heller sittende å skryte av arbeidet hans. Men slik kan det gå, for en stakkar fan.

Egg

Spørsmålet om hva som kom først av høna eller egget, er slik jeg ser det, ganske uvesentlig. Svaret er åpenbart, og det bør ikke diskuteres. Men et annet spørsmål om egg er; Hva smaker egg?
Hvis vi sier at vi har smaker som søt, salt, sur, og bitter, er det slettes ikke lett å plassere egget i noen av dem. Mangen jeg har snakket med, har på spørsmålet svart at egg smaker salt. Men da jeg har har spurt om det har å gjøre med at de faktisk salter egget, så har de nikket annerkjennende. For det stemmer nok at egg passer godt sammen med salt mat, men det kan passe like godt sammen med for eksempel søt mat. Så hva sier du, kjære leser?

Home of the brave, land of the free

USA som i alle år har framstått som frihetens høyborg, har etterhvert begynt å endre sitt image. Det er tydelig, etter at skolen gutten som tegnet George W. Bush som djevel, faktisk fikk disiplinærstraff. Hadde gutten vært meg, hadde jeg pinnadø prøvd å tjene litt penger på det, ved å saksøke skolen. Man har da ytringsfrihet(?)  Det har tidligere også vært snakk om forskjellige former for sensur på kunst, fordi enhver republikaner blir lett støtt. Hmmm... kom til å tenke på det; sensuren har jo vært der lenge. For hva med; Piss, Shit, Fuck, Cunt, Motherfucker, Cocksucker og Tits, som blir beepet hver gang de utales på amerikansk TV..?

Det gikk faktisk opp for meg hvorfor Amerika har en slik trang til stadig å krige. De er jo så hårsår...

Du er jammen snill...

- Du er jammen med snill med meg, sa jeg til henne, da hun satt seg slik at hun ikke satt forann TVen. Men at det skulle bli en kjempesak av et slikt utsagn, hadde jeg aldri trodd.
Det var visst ikke grenser for hvor mange tolkninger man kunne ha på et slikt utsagn. Men, siden det var jeg som hadde sagt det, så visste jeg at det ikke lå mer mening i det, enn hva som faktisk ble sagt. Hadde jeg sagt det samme til en mann, hadde nok jeg fått til svar; Ja!, eller Nei!, eller Egentlig ikke. Men i dette tilfellet var det altså en dame som fikk høre det, og hun tok det som så mange damer tar slike meldinger; som et tegn på at noe er galt.

Jaja - ingenting var galt, og en halvtime etter jeg hadde påpekt at en mann aldri ville reagert slik på et utsagn som det, lå hun atter med med hodet mellom bena på meg, og jeg tenkte; - Du er jammen snill med meg!, men jeg sa ingenting.

Forstå det den som kan...

Jeg hadde en idè eller ett bilde i hode; Hvor livet fremstod som en fotballstadion eller noe slikt, og strekt over den, var det masse elastiske tråder. Jeg levde meg fra en side til den andre, og totalt ignorerte de trådene som jeg måtte forbi. Dette medførte til at jeg trakk dem med meg, og de ble strammere og strammere etterhvert som jeg gikk. Etterhvert var det noen av trådene som røk, men de fleste holdt, og ble spent som strengen på en bue. Så hvis jeg ikke snart finner fram en saks og klipper, så vil jeg bli skutt tilbake til utgangspunktet.

Om krig og fred og sånt

- I tremble for my contry, when I reflect that God is just. Thomas Jefferson

Den grusomme mann var atter på banen, tidligere i uken, da han hadde Ariel på besøk, og ga grønt lys til videre ondskap bedrevet av den forferdelige stamme.

Jeg snakker her om George W. Bush, hvor han lar Israel få sin vilje, i å beholde noen av de okkuperte områder. Videre går hele den Amerikanske administrasjon ut og velsigner drapet på Hamas' leder. Men er det da noen i Knesset, eller i det hvite hus for den saks skyld som ser konsekvensene av hva de driver med?

Jeg må si meg enig med vår egen utenriksminister, Jan Petersen, i at man ikke bør ha noen falske illusjoner om grupper som Hamas, men videre mener jeg det er viktig å reflektere over hvorfor slike ekstreme grupper oppstår.

Videre ble jeg litt sjokkert da EU-parlamentet nærmest overså det tilbud som kom til Europa fra Osama bin Laden, hvor han tilbød en våpenhvile til oss her nord for Middelhavet. Vi er nemmelig ikke USA, og jeg vil nødig dømmes på lik linje med dem på andre siden av Atlanterhavet. Svikter våre ledere oss?

Tiden er moden for et oppgjør med USA og Israel. Og slik situasjonen er per idag, er det Europa som må ta et slikt skritt. Missforstå meg riktig. Jeg ønsker ingen verdenskrig, men det har etterhvert blitt eneste løsning på de konflikter som allerede ligger oppe i dagen. Og om da George W. Bush og hans tilhengere blir brent levende, så er det iallefall ikke jeg som feller tårer. Og først etter et slikt oppgjør kan man ta fatt på de resterende jævler.

Men det er med glede jeg nå ser Spania trekker ut sine styrker fra Irak, hvor den siste tids gisseltakere har med desperasjon i sitt budskap prøvd å formidle at de ikke er ute etter andre enn okkupantene.

Jeg er nærmest fristet til å ærklere krig mot USA og Israel på egenhånd, som enkeltperson. Men det har så lite for seg.

Men det er vel lite håp i en verden, hvor folk er mer opptatt av hvem som puler David Beckham, enn at tusener blir daglig undertrykket rundt om i verden.

Så jeg lukker atter øynene, og luller meg inn i mine egne tanker, om når jeg skal atter sitte meg ned, og skrive noe som faktisk får mitt liv i riktig retning.

God natt


The madness within...

Ingen vitnamesere her... Men det eg egentlig skulle skrive, var om Anette, eller Malkav, som jeg heller velger å kalle henne. For det var den dagen, her for en god stund siden, da jeg var på en fest hos AndyPandy, og Malkav spurte om ikke jeg kunne være med henne en tur innom jobben. Joda, selfølgelig kunne jeg det, og ikke lenge etter var vi på Grand Hotel Terminus. Jeg var kleddd for fest, og hadde på meg en svart skinn bukse og piratskjorte, noe som de annsatte på GHT ikke satte særlig stor pris på. Og heller hjalp det ikke, at Malkav bare forsvant. Men jeg klarte jo å prate meg ut av situasjonen, og alt ble ordnet i minnelighet. Men våre sjangser til å slippe inn på Bølgen & Moi er vel for alltid elliminert. Men det jeg egentlig skulle si, var GRATULERER MED DAGEN, MALKAV!

Storebror ser deg, og det gjør også snart lillebror...

Odd Einar Dørum vil at lokalpolitikerne skal selv ta stilling til overvåkingskamera, og dermed løfte en byrde fra et allerede nedtynget datatilsyn. Ved å overlate et slikt ansvar til lokalpolitikken mener jeg at Justisministeren nærmest åpner for hver mann å være sin nestes 'storebror'. Dørums tillit til lokalpolitikerne er skremmende, syns jeg. Bare forestill deg hvordan en slik ting kan utarte seg på sikt... Her i landet, hvor Janteloven fremdeles råder, og du ikke kommer inn i et bystyre eller heradstyre, med mindre du tilhører det allminnelige.

De lovgivende organer skriver fra seg et viktig ansvar, ved å delegere dette nedover i systemet. Og i tillegg pålegger lokalpolitikerne mer makt enn hva de har godt av. La Georg Apenes ta seg av den offentlige overvåking, og IKKE for eksempel; Terje Søviknes - som antagelig bare ville brukt det til å overvåke småpikene på vei hjem fra skolen.

Hverdagslig jødehets i en forklaring på hvorfor ting tar tid

Jeg har fått flere forespørsler om det kommer en blogg om det, eller om det. Ja, det gjør nok det, men ikke før jeg sitter meg ned og skriver dem. Så ha tålmodighet, kjære leser, Rom ble ikke bygd på en dag. Og jeg er kanskje enda mer ineffektiv en hva romerne var. De slapp i det minste å slite med demokratiets byrde. Ikke det at det er særlig mye demokrati her på bloggen min, for den er min, og ingen andre sin. HAHA!

Men apropos romere, så er det jo påske og slikt, og en velvalgt tid å slippe filmen The passion of the Christ. En film som har fått jøder, verden over til å hoppe i taket. Og det slo meg her forleden, da Ariel Sharron, overraskende nok, ville trekke Israel delvis ut av de okkuperte områdene. Men da sto de fundamentalistiske jødene der og truet med å korsfeste ham, hvis han bare tenkte tanker som kunne tyde på barmhjertighet en gang til. Vi er Jøder, og vi gir ikke med dørene, var vel ropene som kunne føres utenfor Knesset den dagen. Og det pussige er, at staten Israel visstnok ikke skulle oppstå før etter Messias komme. Men mye vil ha mer, og fanden vil ha fler, som de sier.


Rettssystem og folkedom

De SAS-ansatte har ikke tillit til kronprinsessens bror, etter hans voldsdom. De ønsker ham ikke tilbake på jobb, men ledelsen i flyselskapet har ingen planer om å si ham opp. Og det har de vel heller ingen grunn til, om han gjør en tilfredstillende jobb.

Det var en del år tilbake, da jeg leste i BA at det var stor oppstandelse i det norske rettsvesen, etter at det ble skjent at en av lekdommerne var tidligere straffedømt. Dette kunne vi ikke ha noe av. Hvordan kunne en slik person stilles som dommer over noen andre? Vel, jeg for opp den gang, og gjør det igjen i dag, når jeg atter tenker på saken. Jeg summet inn, via internett til BA's sumetone, et lengre innlegg om hva jeg mente om saken. Dagen etter sto det på trykk, men alle mine poenger var blitt redigert vekk, og jeg satt igjen som en tufs.

Et av mine poenger var dengang, som i dag med saken om Espen Høiby eller Høyby eller hva det nå er han heter, at har du sonet din dom, så er du ferdig med saken. Men hva hjelper det, når resten av samfunnet forsetter å dømme deg gang på gang? Et annet poeng er, hvis man først skal ha lekdommere i det norske rettsvesen, så er jo de for likemenn å regne, og er det ikke da like greit at den som sitter der og dømmer faktisk er en likemann.

Ved en liten gjennomlesing av hva jeg her har skrevet, så ser jeg at jeg drar to paralelle poenger her. Men da kjære leser er det bare opp til deg å tenke litt.

Til Espen

Javisst går det treigt. Jeg ser at jeg får litt kjeft av kikki, i den bloggen jeg skrev 8. mars. Jeg fortjener det nok. Men det er ikke så lett, sår jeg holder på å eksplodere hver gang jeg tar en titt på verden. Men drit i det her, for denne bloggen er til Espen, siden han og ble spurt om sitt fargevalg, men jeg var for opphengt i datakabler og annet tull til å få det med. Så la meg først nevne hvilken kontroversiell farge han ville valgt på en dildo, GRØNN. Ja nettopp, grønn. Bare se det for deg, der du ligger i mørket, og venter i spenning på at noe skal skje, og der kommer det en (såvidt jeg forsto det) selvlysende grønn pikk mot deg. Jeg vet jeg hadde fått panikk. Men nå er jeg kanskje litt sart. Nok om det. For her kommer det en gratulasjon til Espen og hans kone, som fødte nylig en liten datter. Hurra for dem! Og jeg har atter blitt filleonkel. Så det så. Men nå skal jeg skrive andre blogger, før jeg mister tanketråden...

Om fargevalg

I en liten undersøkelse jeg har foretatt, svarte Tom at han ville valgt blå dildo, Svein at han ville valgt rosa, Dag ville også valgt rosa - noe han begrunnet med at det var en feminin farge, men ble litt betenkt da jeg minnet ham på at det faktisk var en simulert kuk, Ove ville valgt hvit, Håvard gikk for den barske svarte, og selv ville jeg gått for krom - siden jeg da kunne speilet meg i den. Mamma ville valgt syv forskjellige - så hun kunne hatt en farge til hver ukedag. Med dette kan vi fastslå at rosa er den mest populære fargen på dildoer blandt de spurte.

Jeg søker...

... unge mennesker, uten de helt store erfaringer, som jeg kan hjernevaske, slik jeg ser det best. Dere vil få grei behandling, dog litt hundsing fra tid til annen. Ikke si noe til noen politimyndighet, er dere grei. Kontakt meg på mail...

Kvinnedagen/Sug kuk

Tilbake etter et lenger opphold. Jeg har vært borte fra datamaskiner og har derfor ei heller skrevet noe i bloggen på en stund. Men nå sitter jeg her, og nærmest koker. Det er ikke en enkel sak til min frustrasjon i dag. Det er nærmere 5-6 milliarder.
Jeg har sluttet å ta lykkepiller. Jeg merker nå etter en drøy ukes opphold, at de har en sløvende effekt på sinnet. Det skal ingenting til fo å tippe meg over, og jeg finner det derfor like greit å unngå så mange som mulig. Ulempen med det, er at det er mine foreldre som får merke min vrede mest. Men til tider trenger de og et skarpt blikk. Sånn som i dag, da papsen var oppe og fikset på bilen. Mamsen gikk her i stuen, med min 16 måneder gamle niese på armen, og jeg sto og pratet med min nieses far på telefonen. Jeg skjønte plutselig at min mor hadde fått beskjed fra min far at han ikke fikk ordnet bilen, for hun fikk det jeg etterhvert har begynt å gjennkjenne som stress-stemme. Jeg slapp røret, og sa min mor ikke måtte stresse. Da sa hun; - Jo, jeg blir stresset. Vi har jo ikke bil. Hvordan skal vi få levert NN? (jeg lar være å gi ut min nieses navn, mitt og noen andre sitt får holde)
Jeg la på telefonen, og måtte bare forlate stuen. Hva faen har vi blitt? tenkte jeg, og gikk opp på rommet og la meg ned. Det er en forbanna bil. For alt jeg bryr meg, kan vi bare brenne alle biler, eller sende dem i havet. At så mange ting som vi egentlig ikke trenger, skal få styre livet vårt?!

Og det er bare en liten ting, som så vidt hever tempen i hodet mitt med kanskje en halv grad.

Men jeg har bestemt meg, da. Jeg skal aldri mer følge en regel bare fordi det er en regel. Jeg skal enkelt å greit gjøre det jeg føler er det rette å gjøre. Regler og lover, og alt annet vi forholder oss til, er bare stengsler for vår natur. Og det er et overgrep mot oss selv å la oss undertrykke på den måten.

Men jeg ser jo også at min gi faen-holdning til alle de ting jeg omgir eg med i det daglige stadig drar meg nærmere og nærmere avgrunnen. Jeg står kanskje tilogmed i fare for å miste jobben, og det bryr meg ikke det døyt. Til helvete med den.

Men det værste av alt, er at jeg har oppdaget hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Det er den utrolige meningsløshet i tingenes tilstand som bare tar fra emg lysten til å gjøre noe som helst.

Jeg har skrevet en del om selvmord her i bloggen, og noen har kanskje tenkt seg meg som en som kommer til å ta sitt eget liv. Men tro meg - det er langt større sannsynlighet for at jeg dreper noen andre, fremfor meg selv. Det er jo ikke meg jeg forakter. Mer hele den suppen jeg lever i.

Ja, så var det det. 8. mars og greier. Kvinnedag. Da må jeg bare få sagt det. Kvinner er noen underlige skapninger. De har et helt annet sett med øyne, enn hva menn har. Og de har skapt seg en likestillingskamp, hvor ingen burde være. Det eneste kvinnekampen bidrar til, er mer undertykking. Ikke nødvendigvis av andre, men av kvinnen selv. Det vi alle hadde tjent mest på, var om både damer og menn, så at kvinner og menn er forskjellig.
Jeg liker damer, men da i hovedsak på helt seksuell måte. Hva skal jeg ellers med dem? Det eneste man virkelig kan forvente er at de vil ha deg til å gjøre en hel del med uviktige ting, som å flytte rundt om kring på ting, noen kaller det rydding...

Jaja, nå gidd jeg ikke skrive mer her. Ikke nå iallefall. Kanskje litt usammenhengende, og dårlig gramatikk. Men det driter jeg i.

Fatalismen

Jeg har levd hver dag som om den er min siste, og jeg gjør det forsatt.

NRA - Norsk Rifle Allianse?

Are Fosjord og Norsk Våpeneierforbund (NV) saksøker staten, i et forsøk på å få endret ordlyden i Våpenlovens §27a, fordi de mener den er grunnlovsstridig etter Grunnlovens §102, melder Romerikets Blad.

Men hva er det her Are Fosjord og NV ønsker? Er det en total fri flyt av våpen, hvor det ikke finnes noe som helst form for kontroll av disse? Er det amerikanske tilstander de ønsker? Planlegger de å bli norges svar på NRA?

Joda, jeg kan skjønne at de ikke vil ha hjemmebesøk av politiet. Men ifølge lovverket, skal da dette skje etter avtale med våpeninnehaver. Og det er strengt tatt for fellesskapets beste det er såpass streng våpenkontroll her til lands.

Det er alt for mange etter min mening, som kommer til skade, ved bruk av våpen i hjemmet her til lands. Jeg viser her ikke til noe statistikk, fordi noe slikt er totalt uvesentlig. En er en for mange.

Jeg håper bare at ikke Are Fosjord og NV får endret loven slik at politiet kun kan ha kontroll med våpen som innehas av kriminelle. Med mindre man da kan si at alle som bryter en lov, er da kriminell. For da er vi vel alle kriminelle i større eller mindre grad. Og politiet kan da komme hjem til oss alle.

Fredag kveld i Februar 2004

Jeg har ofte lurt på om en av de sunneste ting jeg kunne gjort, er å la galskapen i sinnet mitt bare få fritt spillerom. Rett og slett bli gal. Men hva er da galskap? Verden virker jo tidvis nokså gal i seg selv...

Jeg tenker noen år tilbake, kanskje 5 - 6 år, jeg er ikke helt sikker på tidsaspektet, siden tid for meg virker som en flytende suppe, og jeg ikke alltid klarer å knytte hendelser opp mot en bestemt dato. Jeg satt på toget fra Bergen til Voss. Noe som forlengst er glemt hadde hendt like før jeg dro fra Bergen, men det var en hendelse som gjorde at jeg hadde lyst å slippe alt, og la noen andre overta. Jeg hadde på det tidspunkt gjort meg kjent med autisme. Hva om jeg lot mine autisiske trekk bare overta min adferd fullstendig. Ville min verden da blitt bedre eller verre. Når jeg ser idag hvilke kår personer med autisme lever under, tipper jeg at min tilværelse hadde på mange måter blitt verre. Men hadde hele tilværelsen blitt verre? Jeg kunne jo tilpasset meg ganske mye.

Nå er jeg litt tilbake til tanken om å slippe galskapen løs igjen. Men det er ikke autisme mine tanker dreier seg om lenger. Det er en annen galskap som står for døren. Det er en mye farligere galskap det her er snakk om. En som kan sette andre mennesker i fare. Det går veldig mye ut på å leve ut mine mørkeste fantasier.
Men for at det da skulle virkelig være galskap måtte min galskap være uvilkårlig og uberegnelig. Og jeg tviler på at jeg hadde vært i stand til noe slikt. Jeg hadde nok vært målrettet, og bevisst hvem jeg rammet med min galskap. Og er det da galskap?

Som du sikkert skjønner, kjære leser, er jeg på randen av noe annet, enn det mennesket jeg har fungert som, så langt i mitt liv. Store deler av meg har bare lyst å slippe helt fri fra alle de bånd samfunnet, samvittigheten og den opplærte etikken legger på meg. Samtidig som store deler av meg har lyst og slippe løs det dyriske i meg.

En vennine av meg spurte meg nylig om jeg hadde tenkt å ta livet av meg. Jeg svarte at tanken slo meg fra tid til annen, men at jeg forsatt ikke hadde tatt noen klar avgjørelse i det spørsmålet. Noen dager siden, diskuterte jeg boken En flyktning krysser sitt spor av Aksel Sandemose, med min far. Jeg har lest den mange ganger. Under diskusjonen kom jeg til å sitte å bla litt i boken, og kom over et avsnitt hvor spørsmålet om selvmord ble tatt opp. Jeg har selv skrevet om selvmord her på bloggen, og jeg sa meg der enig med Tom i at selvmord er feigt. Men etter et lite studie av mitt eget sinn, og litt lesing i boken til gamle Sandemose, kom jeg fram til noe nytt. Om spørsmålet om selvmord er feigt eller modig, er totalt uvesentlig. Mennesket er alltid feigt, og vil oftest ta det valg som krever minst mot! Japanerne, som begikk ritulelt selvmord, gjorde vel dette for at motet sviktet, i forhold til å leve med skammen(?)

--------

Skuffelsen min over menneskeheten er for tiden stor, og jeg skammer meg nærmest over å være av arten.

En dag i forige uke, kom det fram at mine foreldre etter snart 40 år ekteskap, vurderer skilsmisse. Man kan lett spørre seg om det å knytte nære bånd til andre mennesker i det hele tatt kan føre med seg noe godt i lengden...
Jeg har gjennom 30 år vært en del av denne familien, og kan sies å kjenne mine foreldre temmelig godt. Jeg ser konflikten mellom dem, og vet instinktivt hvor problemet ligger dem i mellom. Det er ikke mitt hovedproblem. Derimot er mitt hovedproblem i denne striden at jeg ingen siden bør ta. Selv om jeg gjerne ser rett og galt ut ifra mitt eget ståsted. Hadde det ikke vært mine foreldre, hadde jeg uten å blunke sympatisert med den ene av dem.
Ved å nevne dette her, risikerer jeg å få negative reaksjoner fra min nærmeste familie. Det er en byrde jeg er villig til å leve med. Bloggen handler om livet mitt, og familien er også en del av livet mitt.

--------

Tanken på en annen tilværelse er fristende. Men jeg ser ikke helt hva det skulle være. En mulighet hadde vært å kutte alle bånd med det eksisterende, og legge ut på flukt. Som Espen Arnakke i den tidligere nevnte bok, være den flyktning som på et senere tidspunkt kan med stor ro se tilbake, og gjøre et oppgjør med seg selv og sitt liv. Men er gresset grønner på den andre siden? Jeg tviler sterkt på det.

--------

Klokken er etterhvert blitt mange, og jeg tror jeg skal sove litt nå. Kanskje dagen i morgen bringer med seg gode nyheter? Kanskje dagen i morgen kan tillate meg å reise meg atter en gang som et menneske med mot til å leve? Kanskje dagen i morgen gir meg håp? Men dagen i dag er i dag, og dette er mitt liv...


KrF - Kristelig fisleparti

Har Kristelig Folkeparti lenger en rolle i norsk politikk? Krf har ved de siste stortingsvalg havnet i regjering. Ikke fordi partiet har noe overveldende flertall i Stortinget, men fordi de har havnet i vippepossisjon - som da har gitt dem en mulighet til å velge side, for så å havne i regjering.

Og nå har det nettopp vært lederskifte i partiet. Landsheksa Haugland gikk av til fordel for mørkemannen Høybråten. Men hvem er denne Høybråten egentlig? Han er iallefall ikke en politiker med noe som helst troverdighet. Så hva gjør han da i partilederstolen?

Han har nå gitt homofile tilgang til tillitsverv i partiet. På hvilket kan han, med et kristent verdisyn gjøre noe slikt? "En mann skal ikke ligge med en mann, slik han ligger med en kvinne. Det er styggedom", står det i 3. Mosebok, et eller annet kapittel, et eller annet vers.

At mange i KrF er kuksugere uansett kjønn, tviler jeg ikke et sekund på. Men de bør jo ha en klar politikk utad, i det minste.

At lederen ikke våger å uttale seg i spørsmålet om homofile i Misjonsforbundet er også ganske betenkelig.

Det er på tide at kristenfundamentalistene mister den politiske makten de har urettmessig fått.


Aaaarrrgghhh....

Tiden har gått, og morderen i meg har tatt kvelden. Og om ikke så veldig lenge, skal jeg gjøre det samme. I morgen er det min tredje time hos psykolog. Kanskje dette blir dagen jeg virkelig skal begynne å ta tak i de virkelige problemene. Men desto mer jeg observerer av verden, desto mer blir jeg sikker på at det ikke er jeg som er gal, men alle andre. Så min terapi går da kanskje mer ut på det å takle den gale verden jeg er plassert mitt oppi.

Så nettopp brennpunkt på NRK1, hvor det ble tatt opp fedmeproblemene i verden, som har passert sultproblemene. Det er ganske fantastisk. Og det hele takket være de feite amerikanerne, som vil ha oss til å putte i oss mest mulig sukker. Og vi følger etter, som sauer.

Vel, jeg skal slutte å forvente mye av menneskeheten. Og dere medmennesker kan bare slutte å forvente dere noe som helst av meg. Jeg gir dere opp! Svin hele gjengen.
Kan ikke noen bare sette i gang en global terroraksjon, som kan utslette oss alle, så planeten - universet - multiverset, kan slippe å lide av oss fåreskaller.

Piss 'n love 'n shit.

Jeg holdt en gang på å bli en drapsmann

Jeg holdt en gang på å drepe et annet menneske. Intensjonen å drepe var der, men tilfeldighetene ville det ikke slik.
Det er sikkert 15 år siden nå, og jeg kom til å tenke på det, når jeg sitter her og ser ned på stedet det skjedde på. Damen jeg holdt på å drepe har vært død i noen år nå. Hun døde ikke av min hånd, men av alderdom og sykdom.

Jeg hadde kommet hjem fra skolen, og sønnen til Haldis som hun het, hadde atter en gang bedrevet hærverk på min fars redskapsbod. Disse tingene som han bedrev hadde pågått i lang tid. Da mamma kom hjem fra jobb, ble hun så sint når hun hørte hva som hadde skjedd. Hun gikk ned til huset hvor Haldis og Rolf bodde, og banket på. Jeg fulgte etter. Ingen åpnet, men etter en stund kunne vi høre lyder fra kjøkkenet deres. Gardinen ble trukket til siden, og der stod de begge. Min mor med sinne godt inntakt, ropte at Rolf måtte komme seg ut, og rydde opp etter seg. I stedet for å komme ut, begynte Haldis heller å skjelle min mor ut.
Jeg kjente sinne vokse i meg. Blodet forsvant fra hodet, og jeg knøt hver eneste muskel i kroppen. Da Haldis, som på dette tidspunkt sto rett innenfor kjøkkenvinduet, kalte min mor for en hore, svartnet det helt for meg. Jeg hadde like før tatt opp en stein på størrelse med en håndball fra bakken. Jeg tok løpefart, med steinen i hånden, og slo gjennom ruten, for å treffe Haldis i hodet. Hun tok et steg tilbake, der hun så meg komme, og jeg bommet på hodet hennes. Hadde jeg truffet, hadde hun dødd av slaget, det er jeg sikker på. Men jeg bommet. Verden gikk rundt, og jeg gikk hjem og la meg nedpå.
Hadde tilfeldighetene villet det annerledes hadde hun ikke dødd noen år senere, men den dagen, av min hånd. Hvor hadde jeg vært i dag, om ikke tilfeldighetene hadde villet det slik? Jeg mener å huske at jeg var under kriminell lavalder, men intensjonen om å drepe henne var der definitivt.

Vel, årene har gått, og jeg har ennå ikke drept noe menneske. Men hvor mye skal det egentlig til, før noen blir drapsmenn?

Noen blir nok sinte på meg her...

Snakk om å tape hode...

Naturligvis...

Det er noe med morgninger som får meg til å tenke på de rareste ting.
Folk sier gjerne; - Han døde en naturlig død... Ja, naturligvis. Hvilke andre dødsårsaker er det?
Å dø av alderdom eller sykdom er da like naturlig som å dø av blodtap etter et knivstikk. Får man et metall-prosjektil gjennoom hodet eller hjerte, er det vel mer unaturlig å overleve, enn hva det er å dø? Om noen holder en pute over ditt ansikt, så du ikke får puste, skal du være en oter eller annet dyr av mårfamilien om ikke du dør av det.

Det er helst årsaken til de skader du dør av som ikke er naturlig, ikke døden i seg selv.

Jeg skal prøve å bevege meg bort fra disse morbide blogger etterhvert, men jeg kan intet love.

Ha en god dag, og prøv å holde deg i live.


Nasjonaldag for subkulturer

Fredag feiret Samene nasjonaldagen sin. En underlig ting, spør du meg. Det neste er vel at andre subkulturer får sin egen nasjonaldag. Gotherne får sikkert sin på Allehelgensdag. Satanistene får 6.juni, men da bare en tim på morgenen ( så det blir mer som en nasjonaltime). Nordmenn 17. mai. Amerikanere 4. juli. Vicca på St. Hans. Militærnekterne har allerede 15. mai. Arbeiderne 1. mai og kvinnene 8. mars. Og en hel haug med andre subkulturer rundt om kring i verden.

Det eneste vissnok som skal til, er at man kler seg opp i klovnedrakter, kjører litt snøscooter, og fanger en rein eller to. Finner likesinnede, og kaller dere et folk.

Det er viktig å ha en identitet, og en dag å knytte den opp mot.

Tidenes dame

Jeg vet ikke hvem du er, men du fortjener en hyllest. Hadde jeg truffet deg, skulle jeg virkelg tatt deg i hånden, og gitt deg et smil.

Jeg vet ikke helt hva som fikk deg til å gjøre det, men vi alle er veldig glad for at den ideèn datt ned i hodet på deg.

Jeg snakker selfølgelig om damen som ga historiens første BLOW JOB

Du burde være en inspirasjon til alle damer.

HURRA

Nesten der

Jeg har nettopp våknet. Drømmen jeg har hatt, er et slikt klarsyn, at det nesten er skummelt. Hadde jeg våget å dele de tanker som ligger i hodet på meg nå, med noen andre, hadde jeg vært på god vei mot å finne en en kur mot min galskap. Det gjør jeg da ikke.

Men jeg skal uansett prøve å komme litt inn på essensen i de tanker jeg har. Men for å gjøre det, kommer jeg til å ta mange omveier og krumspring. Det er ikke godt å vite hva jeg til slutt ender opp med.

Jeg blander realisme med surrealisme, og alt virker like virkelig, dog jeg vet at det meste bare foregår oppe i hodet mitt. Jeg oppdager at histoirien gjentar seg, og jeg skjønner tanken bak overmennesket, som hever seg over all moral, og ikke trenger å forholde seg til rett å galt. Akk; hvor jeg skulle ønske at noe slikt var mulig. Kanskje det tilogmed er det. Kanksje Charles Manson hadde et poeng, da han i sin rettsak påstod at hva han hadde gjort var; - The sanest thing I've ever done.
Jeg sier dette med en viss fare for at folk skal tro jeg kommer til å bli en massemorder. Jeg håper for all del, at jeg aldri kommer til det punktet, at jeg faktisk dreper noen.

Men det er heller ikke dette de første tanker som treffer meg om morgenen er. De dreier seg om langt mer relevante ting i mitt liv. Folk som virkelig kjenner meg, kan nok sikkert også resonere seg fram til roten av mine problemer. Mange vil tilogmed kanskje forbinde det med rus. Dog rusen i dette tilfellet kom på banen lenge etter at de problemer jeg idag sliter med startet. Men den er nok en faktor i det hele. Nå har jeg gått rusfri en stund, uten at det har noe å si på de destruktive tanker som svirrer i mitt hode. Og hadde det vært et relevant problem, hadde jeg nok ikke våget å nevne det her. Så langt er jeg ennå ikke kommet, at jeg kan være helt ærlig med deg, kjære leser.

Ser ut til at jeg brukte for lang tid på å stå opp, med for mange forstyrrelser av uvesentlig art til at jeg vil komme noe videre her nå, så jeg kan like gjerne slutte.
Jeg regner med at jeg får en bedriten dag, og at en krangel kan ligge forut. Jeg har en tendens til å bli ganske agressiv når jeg har nærmet meg sannheten uten å komme den helt i møte.

Atter en Jokke-hyllest

Mine klamme hender
Jeg har ingen ting å tilby
Jeg har ingen spesielle fasiliteter
Tjukk i hu?e og tjukk i magan
Smekkelig feit og tynn i håret
Jeg begynner å få dårlige tenner
Det er ingen ting med meg som stemmer lenger
Jeg har ingen venner heller
Jeg har bare mine klamme hender

Som vil ta på deg
Som jeg tar på deg med
De vil ta på deg
De vil trekke deg ned

Og hvis vi ser bort fra mitt ytre
Så har jeg ikke no? indre heller
Ingen kvaliteter som teller
Aldri til stede når det gjelder
Jeg har ingen penger heller
Ingen ting igjen som jeg kan selge
Jeg har heller ingen venner heller
Sklei bort mellom mine klamme hender

Som vil ta på deg
Som jeg tar på deg med
De vil ta på deg
De vil trekke deg ned

De tinga som jeg har å tilby
Er utrygghet og alkoholisme
Jeg er alltid klar for en rangel
Og jeg setter alltid pris på et skikkelig krangel
40 skiver og et herpa anlegg
Og en leilighet som trenger å spyles
Ingen penger, ingen venner
Alt jeg har er mine klamme hender

Som vil ta på deg
Som jeg tar på deg med
De vil ta på deg
De vil trekke deg ned


En pupp til besvær

Superbowl er i gang i USA, og Janet Jackson og Justin Timberlake bretter høyre puppen ut over hele Amerika. Og nå får hun ikke være med på Grammy Awards. Skal si amerikanerne er redd for pupper. Men hvorfor????

Whatever

Har vært innom Ulvik Folkebibliotek, eller rettere sagt, jeg er innom Ulvik Folkebibliotek, og levert en bok, som jeg helt hadde glemt at jeg hadde lånt. 15 kroner i overtidsbetaling måtte jeg ut med. Hva annet er det jeg har glemt, som bare skaper utgifter til meg? Sikkert en hel del. kjenner jeg meg selv rett. Uff, jeg må få samlet tankene mine...

Lurer på om de har noe gode bøker her jeg har lyst å lese? Helt sikkert. Det er jo strenkt tatt et bibliotek. Men det heter jo Folkebibliotek, så kanskje de bare har folk til utlåns? Hmm. jenten på maskinen ved siden av virker jo søt. Kanskje jeg skal låne henne???

Urettferdig

Molde jazz får erstatning, men hvorfor ikke resten av verden som må lide under hans tilstedeværelse?

Byråkratiets pris

Jeg går kanskje litt sterkt ut i mine uttalelser, når jeg påstår at jeg hadde fått folk henrettet om jeg var statsleder. Det er ikke helt riktig. Jeg ville nok heller sørget for at andre tok den beslutningen, siden jeg lider av konstant beslutningsvegring.

En ny dag har startet, og jeg sitter her og vet ikke helt hva jeg skal skrive. Tankene mine dreier seg rundt det jeg hørte på nyhetene, hvor Bergen Kommune vil at de som skal få erstatning etter å bli misbrukt på barnehjem i Bergen oppgjennom tiden, må inn å forklare seg enda en gang. Selv om Bergen Kommune har lovet dem erstatning.

Men det er vel for mye å forvente at politikerne skal gjøre noe enkelt, når det kommer til å åpne lommeboka.

Tenk deg hvor kjipt; Du vokser opp på et barnehjem, uten noe form for trygghet, fordi de som skal være dine omsorgspersoner er en gjeng med pedoraster, som bare ønsker å bruke ditt rompehull og din munn til sin egen forlystelse. Årene går, og du greier å fortrenge det.
Plutselig er det en granskningskommisjon som kaller deg inn for å få høre hva som faktisk foregikk i din oppvekst, og hele barndommen rippes opp igjen, og du gjennlever mentalt hele driten.
En blond dame, som er en representant for kommunen sier med tårevått blikk; - Du skal få økonomisk kompensasjon, som et plaster på såret.
Men du får vite idag at du får det ikke. Iallefall ikke før du atter en gang må inn å forklare overfor politikerne som sitter med pengesekken, hva som skjedde - en gang til.

Men verden har jo aldri vært særlig rettferdig...

Redde mørkemenn som vil ha penger

Om homser skal få være med Dagfinn Høybråten i den fundamentalistiske sekten - Misjonsforbundet - gir jeg en glad faen i. Om homser stemmer KrF er de bare dum som alle andre KrF-velgere. Men når sekter som driver med systematisk diskriminering krever statstøtte, er det på tide å sette foten ned.
Mørkemannen Dagfinn kan få leve i sin homofobi sammen med de andre underutviklede. Men gi de for all del  ikke penger for det. Det er religionsfrihet her i landet, og folk skal få tro det de ønsker.

Hadde jeg vært statsleder i Norge, hadde alle fanatiker-svina blitt henrettet på Løvebakken, en for hver dag. Med ny henrettelsesmetode for hver dag. Men jeg ville startet med den klassiske korsfestningen.

Tror ikke jeg får være med i Misjonsforeningen jeg heller, selv om jeg er hetero som bare det...


Deprisjonens vesen

Jeg sitter og skal til å skrive en blogg. Men jeg kommer liksom ikke igang. Det har vært slik en stund. Men det er ikke det at jeg ikke har tema å skrive om. Det er bare det at hele livet mitt liksom har stoppet opp. Psykologen min sier jeg kan sette opp en liste over ting jeg skal få gjort. Ikke en lang liste, men en kort med enkle oppgaver. Men øverst på den listen skulle det jo stått; Skriv liste over ting du skal få gjort.
Så det hele ender opp med at ingenting blir gjort, og jeg kryper tilbake til sengs.


Nobels krigspris

Vel, det har gått treigt i det siste, og ikke mye har skjedd. Inntil i går, da jeg satt hjemme hos mine foreldre og leste Bergensavisen. Og der ser jeg plutselig at noen er nominert til Nobels fredspris. Nysgjerrigheten våkner i meg, og jeg lar øynene gli nedover siden. De stopper opp ved to bilder, med bildetteksten Nominert! På bildene er George W. Bush og Tony Blair. Avisen detter i gulvet, og jeg blir sittende å måpe en halvtimes tid, før jeg får summet meg, og tar opp igjen avisen. Jeg leser... Jo, det stemmer begge statslederne er nominert til Nobels fredspris, men HVORFOR??? Jo for sin innsats i Irak!!!
Hvilken tulling er det som nominerer to mordere til Nobels fredspris da, lurer jeg, og leser videre. Det hele er ikke lenger et mysterium da jeg finner ut at det er Jan Gay Simonsen som har nominer dem, og at det faktisk ikke er første gang, men at det har hendt gjentatte ganger.
Jeg blir rolig igjen. Det var jo bare Rikstullingen Jan Gay Simonsen.

Curly og Spaceboy

To av mine tjommier har startet sine egne blogger her på sprayblogg.no. Det er Curly og Spaceboy. Jeg vet ikke helt hvor de bloggene tar veien, men det gjør jeg jo heller ei med min egen...

Du pisker meg i skrevet med makrell - den ekke stor, men det gjør vondt alikavel


Mennesker på oppbevaring

Som jeg har nevnt tidligere, jobber jeg i et omsorgsyrke. Det vil si at jeg jobber med personer som uten hjelp antagelig ikke ville blitt stort mer enn noen dager gammel.
Vi som jobber i denne sektoren, får stadig pålegg om å spare penger. Og om trenden forsetter, med stadig økende oppslutning om Fremskrittspartiet og Høyre, regner jeg med at vi også snart skal bli lønnsomme bedrifter.
Men det går ikke an å tjene penger på å yte omsorg. Ikke som jeg kjenner til iallefall. Så da tenkte jeg; hva om vi ved neste budsjettkutt legger ned alt arbeide, alle som en, så de med psykiske og fysiske lidelser kan få dø en verdig død, istedet for å råtne vekk i egen bolig eller på institusjon.

I riktig gamle dager, da menn var menn og sauer var feige, var det her til lands noe som var kjent som ættestupet. Ættestupets funksjon var å kvitte seg med familiemedlemer som krevde for mye omsorg, og som bare var en belastning for familien, og en lite lønnsom munn å mette.

Slik som det er blitt på mange institusjoner, er det gjerne like greit at beboerne dør ut, så samfunnet kan spare sine sårt trengte kroner. Vi har dem jo bare på oppbevaring uansett. Uten midler til opplæring, velferd eller andre ting som gjør livet verdt å leve.
Av egen erfaring kan jeg nevne at mange som bor i institusjon har det langt verre enn de kunne hatt det, om bare noen hadde vært villig til å bruke litt resurser på dem. Men det er vel ikke så viktig, siden de aldri kommer til å bli produktive medlemer av samfunnet.

Slik så jeg en gang ut...

[link...]

Jeg tenkte ikke å skrive mer på denne... takk Tom


En stamme grusomme mennesker....

Israels Ambassadør Zvi Maze, i Stockholm, angrep nylig et kunstverk, fordi han mente det glorifiserte selvmordsbombere. - Vi er vitne til en økende antisemittisme og vil anstrenge oss mer for å bekjempe fenomenet, sa Sharon på telefon til Zvi.

Ja, dere er vitne til en økende antisemittisme, men dere har da for faen bare dere selv å takke! Dere oppfører dere som noen svin, og dere har fått en nasjon som dere har gjort til en av verdens værste nasjoner.
Kanskje dere tilogmed fortjener et nytt holocost, hva vet jeg? Slutt å tro dere er så forbanna mye bedre enn alle andre.

Jeg mener ikke at selvmordsbomber, eller andre former for drap er riktig, men jeg kan forstå palestinernes frustrasjon, for ikke å snakke om resten av den arabiske verden.

Personlig mener jeg dere er verdens største stamme-religion, som knapt nok fortjener livets rett, om ikke dere tar dere sammen, og begynner å oppføre dere som folk.

Live long and prosper...

Famous last words

-  Kom deg ned derfra, din langebeinte bergenser.

- Må du ete drit, klart eg kan ta mer enn deg.

- Eg ikkje full...

- Hva skal den lastebilen, mon tro?

- Bare en slurk til...

Til opplysning til eventuelt nye lesere skrives denne bloggen kanskje av en massemorder?


En ny dag truer...

Jeg sitter fast i en grøft. Jeg spinner og kommer meg ikke videre. Men jeg har tatt kontakt med redningsbil, og den er visst på vei. Jeg håper den kommer, før jeg går tom for bensin.

Ordene kryper sakte ut av meg i dag. Jeg er ikke helt stø på fingrene her jeg sitter og skriver, så ikke les for fort.

Var til legen i går - hadde egentlig time klokken ti, men jeg kom meg bare ikke avgårde da, så jeg fikk ny time klokken ett, og da møtte jeg opp. Hadde ikke sovet på rundt ett døgn - og var trett som en strømpe. Har sovet en del, nå da - men da jeg kom til legen, var det knapt jeg klarte å holde øynene oppe. Jeg fortalte ham at jeg nylig hadde tatt et nytt dypdykk i sinnet mitt, og at jeg hadde litt problemer med å finne ut igjen. Ny sykemelding, og ja, her ta med deg denne henvisningen. Jeg så på den. Det var en henvisning til spesialist i klinisk psykologi.
Du store - Jeg skal til psykolog, en hjernekrymper - som om jeg ikke er i stand til å krympe hjernen min fint på egenhånd, thank you very much...

Hvem er denne som hele tiden prøver å ringe meg fra et ukjent nummer???

Yeah... Så var det dette med mat... Det er jo digg, men man må jo også huske på å spise. Hvorfor skulle det plutselig være så vanskelig? Ja ja, det går nok over...
Jeg våknet klokken  fire i morges, og etter en liten prat med eteren, og ikke ta det opp i medisinske termer - men mer den som svirrer rundt med infomasjon til oss alle, gikk jeg en tur ut og vandret i regner, på jakt etter noe varmt å spise - jakten gikk vellykket, og jeg var i seng igjen til halv syv. Så har jeg sovet fram til for ikke så lenge siden, og sitter nå her og skriver.

Jeg skal vel etterhvert ta et lite dykk til inn i sinnets hemmeligheter, og se hva jeg kan finne der. Men kanskje ikke mitt eget sinn, kanskje noen helt andres sinn..? Det var en tanke... Men jeg må gå nå, hadet bra så lenge...

Min store helt

Nattevakten nærmer seg slutten. Jeg har sittet her på kontoret på kontoret, og surfet rundt på nyheter. Jeg er gjevnlig innom Drudge Report, men i dag kom jeg til å skrolle litt nedover siden, og der fant jeg pinnadø min store helt; Hunter S. Thomson sin faste spalte på ESPN.com. Jeg frydet meg stort, og gleder med til Dr. Thompson's Guide to Physical Fitness kommer i hyllene på Rasmus. Hurra hurra hurra.

Giza part 1

Kairotrafikken jamret i veggene da jeg våknet på Sun Hotel, og regnskapsføreren satt allerede i sengen. Det var onsdag, og Sjokoladejenten, regnskapsføreren og meg selv hadde tenkt oss ut på Giza-platået, for å se på de 6000 år gamle byggverkene som står der. Jeg gned søvnen utav øynene og tuslet bort til vinduet, mens jeg tok meg et behagelig grep på pungen. Svetten lå som som en film på kroppen, og etter å ha sett ut vinduet at landet i nord-Afrika hadde atter en varm dag i vente, regnet jeg med at en dusj ikke ville virke mer en en halvtimes tid. Men jeg visste hvor håndkle mitt var, og tok det med meg ut på badet.
Vel tilbake på rommet - fem minutter senere: påkledd - ut til frokost hallen - ikke tråkke på katter. Egg til frokost, vel jeg gjør ikke det en gang til på det Afrikanske kontinent. Magen min ble plutselig urolig. - Det går nok over, tenkte jeg, og spurte Mohammed Ali om jeg kunne ta en slurk av Oliven-oljen hans. Regnskapsføreren så rart på meg, da jeg lot den tyktflytende væsken flyte ned i halsen min.
Vann - fotoapperater - solkrem - hatt. Vi var klar til å komme oss avgårde.
Det var ennå ikke rushtrafikk i Kairo, så vi brukte ikke mer en en halv time fra hotellet, og de 50 meterne fra hotellet til busstoppet, hvor vi skulle ta buss til Giza.
- Hvorfor skal jeg gidde å stå opp klokken 6 om morgenen bare for å se noen steinhauger, tenkte jeg i halvsøvne, da jeg hadde funnet meg en plass på bussen, Det kan jo ikke være så imponerende...
Nilen ratt glatt og skitten under oss, da vi kjørte over en bro, og inn i et veikryss. Det sto som vanlig et sted i mellom 30 og 100 biler i krysset, og alle var like tent på å komme først gjennom. Føreren av en gammel (kanskje ny etter arabisk standard) Peugot, mulig rød, så en luke på høyre side av bussen vi satt i, og ga gass. Uheldigvis for ham, hadde vår buss-sjåfør sett samme luke, og ropte til Allah at den var hans. Metall imot metall skrek i ørene mine. Buss-sjåføren reiste seg og gikk ut av bussen, og begynte å kjefte på mannen i Peugot'en, som krympet seg liten, og nesten ble usynlig. En halvtime etter gikk vi av bussen, og vi skjønte at Kairo sluttet her. Herfra var det ørken, og like inne i den lå pyramidene. Jeg betalte meg inn på platået med mitt falske studentbevis, ervervet på Kairos gater, bare dagen i forveien, hos Ahmed Hashman.
- No, I don't want a guide, I can even see the pyramids from here, you greedy bastard, ble den mest brukte frasen, da jeg gikk på vei inn i historien.

(Forsettelse følger, når resten blir skrevet, men nå har jeg en jobb å gjøre)


Nerd, men med god smak...

En fyr jeg kjenner, Spaceboy kaller jeg ham, har laget en liste over alle filmene han har. Det er en fin liste, det.
Masse av det er slikt vanlige dødelige ikke har hørt om, men det er vel verdt å se de filmene som er på listen. Ta en titt...

Counter is here

Hit Counter
LaRedout Catalog

Årets første

Nå er det bare å vente i spenning på nyttårsdritet. Blir det bra mon tro? Jeg håper ikke det blit et av dem, hvor jeg må knipe av halveis, bare fordi mitt anus ikke er i stand til å presse mer ut, og jeg bruker en halvtime og tørke, og selv ikke da blir helt ren, så jeg må sitte meg på høytrykkspyleren og skylle tarmen.

Det finnes jo så mange typer avføring... Vi har jo klassikerne fast og sprutræv - vi har det smertefulle fødselsdritet, hvor det kjennes ut som om tarmen skal revne - vi har dem som smeller ned i dassen i så høy hastighet, at du blir sittende å lure på om du ikke skulle egentlig hengt klistret i taket på do - vi har mørk, illeluktende masse, som tyter ut av ræven, og lugger dem av oss som har det i rævskjegget - vi har den vidunderlige brune, som glir rett ut, og knapt nok krever et tørk.

Men når jeg har fått det ut, får jeg vel bare håpe at det er mer dopapir igjen, siden det er en vanskelig ting å oppdrive en første januar.

Et godt drittår til dere alle. Nå går jeg og bæsjer...

Chapter 28

The major problem - one of the major problems, for there are several - one of the many major problems with governing people is that of whom you get to do it; or rather of who manages to get people to let them do it to them.
To summarize: it is a well-known fact that those people who must want to rule people are, ipso facto, those least suited to do it. To summarize the summary: anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job. To summarize the summary of the summary: people are the problem.
And so is the situation we find: a succession of Galactic Presidents who so much enjoy the fun and palaver of being in power that they very rarely notice they're not.
And someone in the shadows behind them - who?
Who can possibly rule if no one who wants to do it can be allowed to?

In memory of Douglas Adams (1952 - 2001)
R.I.P

Forbanna svin!!!

Det er jul, og TV2 sender så kalt veldedighetsreklame. Da jeg satt og ventet på nyhetene i dag, ble jeg mektig irritert og opprørt, da det plutselig kom en reklame for Foreningen for Ufrivelig Barnløse, eller hva faen de kalte seg... Har dere hørt på makan... folk burde skamme seg...
Reklamen startet med et par som lå i sengen. Mellom dem lå et barn. De begge smilte, og så ut til å ha det bra. Filmen rullet videre, og det ble zoomet inn på ansiktene deres, og de hadde nå et alvorlig utrykk i ansiktet, og vi kunne ikke se noe barn. Det ble zoomet litt ut, og vi fikk se damen lå med en graviditetstest, og det var tydelig at det ikke var  ønsket resultat. Det ble zoomet enna lenger ut, og vi så paret ligge alene i sengen, uten et barn i mellom seg, og de så begge gravalvorlig ut. Så kom det en tekst med budskapet om at ikke alle hadde det like bra, og at ikke alle kunne få barn, og da ble det i samme slengen oppfordret at folk skulle donère både det ene og det andre.

Og det er da jeg stiller spørsmålet; Er det en menneskerett å få barn?

Jeg mener, kan man ikke få barn, så får man faen meg klare seg uten, da!!! Eller adopter. Slutt å syte om at dere ikke kan få barn på naturlig vis. Naturen har sikkert en grunn. Kanskje dere bare har skrale gener, eller rett og slett er feilprodusert. Antagelig er det ikke meningen at dere skal formere dere, så dere kan like godt la vær å prøve.
Jeg vet medisinen i dag kan få til det utrolige, å la ufruktbare kvinner bære fram et barn, men er det riktig? Jeg sier NEI!

Det er for faen meg ikke en menneskerett å få barn, så hold godt kjeft i framtiden, og ikke send mer slik møkk på TV. Jeg blir opprørt, og det går ut over helsen min.

Barn er et produkt av puling, ikke at noen putter frossen sæd opp i damen...

Et drit og dø. og ha en ellers fin jul.

God natt

Gamle plater

I dag fant jeg da jeg ryddet et rom, mange av mine gamle vinylplater. Der lå en del Bowie, Cure, Toy Dolls, Jokke og Valentinerne, PIL og De Musikalske Dvergene. Så med en gang jeg hadde huset for meg selv, var det å frese opp platespilleren. Det gjorde dagen langt bedre enn den hadde startet, inne i dynetrekket.
Den platen som definitivt ble spilt mest var Flowers of Romance av PIL. Det skjærende stemmen til John Lydon kunne nok høres helt til Voss. Så for alle dem som har fått et kulturelt sjokk i det siste, så beklager jeg det, for det kommer nok til å komme mer, jomende gjennnom fjordene.

Men jeg kan ikke finne noen av mine Siouxie and the Banshees plater. Så hvis noen har sett dem, så send meg en mail, ok?


Mamma

Jeg har som de fleste andre en mamma. Jeg elsker henne. Hun sier denne bloggingen min tar fra henne nattesøvnen. Etter hun hadde lest min blogg om personlig utlevering, hadde hun ikke sovet på 3 netter. Tenk deg det, 3 netter! Jeg ble helt paff. - Men du skrev jo ingen kommentar, sa jeg til henne. - Nei, sa hun, jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, eller hvor jeg skulle begynne.

Mamma er 59 år, blandt de yngre i en stor søskenflokk, født under 2. verdenskrig, og er en blid jente, så lenge hun ikke sitter på i bil. Da er hun nervøs. Hver gang det kommer møtende trafikk, løfter hun venstrearmen sin, for liksom å skjerme seg fra dem. En gang satt hun på med meg, og vi kjørte gjennom Vallavik-tunnelen, mellom Ulvik og Granvin. Da motgående trafikk passerte, kom venstrearmen opp, som på kommando. Da sa jeg; - Gjør som meg, mamma, lukk øynene når det kommer biler imot. Da syntes hun at jeg skulle slutte å spøke med at hun var nervøs, så jeg sa ikke mer på en stund.

Jeg er glad i deg, mamma. Men ikke bli skremt over at jeg skriver litt. Det er jo bare ord.

Din sønn
Jan


Selvmord

Jeg satt og tenkte over hvor mange ganger jeg hadde tenkt på selvmord, det siste året. Jeg er for så vidt enig med Tom i at det er en teit ting å foreta seg. Men av og til, og de siste årene litt vel mye, så kommer tanken. - Faen heller. Nå orker jeg ikke mer. Jeg henger meg. Eller lignende. De fleste har vel slike tanker, minst en gang i livet.

Jeg var på fest en gang, og der var det en gutt på rundt atten, som drita full, satt ute i gangen og snakket om å ta sitt liv. Som sagt, han var full, og han fikk ikke den damen han ville ha.
Jeg satt meg ned med ham, og spurte hva som foregikk. Han sa; - Jeg skal ta livet mitt! Jeg så på ham, der krokodilletårene rant nedover kinnet, og sa; - Bare vent, så skal jeg finne en kniv til deg. Han så på meg med tårevått blikk. - Du trenger ikke det, sa han, jeg skal ikke gjøre det her.
Jeg sa det gikk greit å gjøre det hvor han var, og at jeg ville se på. Det var ikke tull. På det punktet i livet mitt, hadde jeg et stort ønske om å se noen gå fra å være levende, til død. Men jeg var også fullstendig klar over at han ikke kom til å ta sitt liv, og at det hele bare var fyllevås. Jeg antar han lever enda, siden jeg så ham senest for noen timer siden.

Det gikk noen år, og lastene mine jobbet seg mot nye høyder. Jeg slet meg selv ut, uten egentlig å merke det. Og på et eller annet punkt, begynte tankene å dreie seg om å ende livet. Og siden det er en ting man bare kan gjøre en gang, hadde jeg litt lyst å gjøre det spektakulært. En venn av meg, hadde på spøk snakket om å spisse to blyanter i begge ender, for så å stikke dem inn i et viskelær, så de akkurat ville treffe begge øynene da man lot ansiktet falle mot det. Begge blyantene ville så etter endt ferd gjennom øynene, penetrere hjernen, og livet ville være over. Jeg elsker grafikken i den tanken, men har jo ikke som mål å gi noen unødige traumer. Paradoks. Andre idèer gikk ut på å hoppe i iskald vann, på øde sted, og sakte men sikkert fryse til døde. Sikkert en behagelig måte å stryke med på... Og mange andre idèer surret rundt i hodet. På hvert sted jeg kom, så jeg etter steder egnet til selvmord, og jeg begynte sakte men sikkert å planlegge alt mer og mer i detalj.
Jeg ble etterhvert meget irritert på meg selv, siden jeg gikk rundt å tenkte slike ting, at jeg begynte å lure på hvorfor? Ikke hva som var årsak til tankene, for det visste jeg meget godt, men hva jeg ønsket å oppnå med selvmord. Jeg satte meg ned, og begynte å analysere situasjonen, og tankene mine, og oppdaget at det stort sett dreide seg om å såre andre, ved å såre meg selv. Det er en ganske vanlig tanke, små mennesker får, når verden går dem imot. Det jeg virkelig ønsket, var å være tilskuer i min egen begravelse, så jeg kunne se hvor alle savnet meg, og bar seg over meg. Endelig var jeg midtpunkt igjen.

Så oppdaget jeg en ting! Jeg hadde egentlig ikke lyst å dø. Ikke det at jeg er redd for å dø, men jeg har det ikke travelt med å komme til slutten helt enda.

Men hvordan kan egentlig selvmord bli forbundet med så mye skam? Mange lurer sikkert på hva de etterlatte vil si i begravelsen, rett før de svelger cyaniden. Men dere skal bare vite det: Livet slutter med døden, og ikke med graven.

Ha en fin fin dag

Jan


Planer, planer, planer...

Jeg hadde tenkt meg ut på Valentourettes, men skjedde det? Nei da, jeg ble i stedet sittende og dille med ingenting, og ikke sovne før klokken 5 eller 6 eller noe, og ikke komme meg inn til Ulvik som jeg hadde planlagt. Og den turen jeg skulle gjøre innom et plantesenter, hva har skjedd der? Nei, ingenting der heller. Men nå skal jeg i det minste sette meg ned og se Led Zeppelin.

Husker du Jokke?

Jeg tror det er i dag, sånn en halvtime før i morgen at Valentourettes går på scenen på Garage for å hylle en av norgeskistoriens største rockepoeter Jokke. Hurra.
Jeg tror jeg skal gå dit, og drikke noen øl.

Hvor skal jeg gå fra her...

Jeg kom her forleden i kontakt med ei jente på nettet. Hun er 31 år, og kommer fra et fylke rett nord for Hordaland. Jeg fikk ganske god kontakt med henne, da jeg pratet med henne via MSM. Og da jeg våget med tilbake til byen etter et langt opphold i Hardanger, fant vi ut at vi skulle møtes. Jeg har aldri vært noe særlig nervøs av meg, men den siste tiden har jeg gått rundt som et nervevrak - og denne kvelden, da jeg skulle møte henne, var jeg ekstra nervøs. Det jeg var mest nervøs for, var om jeg klarte å riste av meg de negative tankene jeg har hatt i hodet, det siste året. Det klarte jeg ikke, og jeg regner med at jeg ikke klarer det heller med det første.
Det har nok lagt utenpå meg også, for etter den gang, har jeg ikke hørt mer fra henne.

Så da sitter jeg her og tenker; - Hvor skal jeg gå fra her? Skal jeg satse på et liv i ensomhet, eller skal jeg tro at det er en mulighet for et lite nervevrak som meg?

Men jeg ser jo det at jeg har mistet helt evnen til å adressere enkeltpersoner, framfor å skrive på nett, eller prate i telefon, eller stå på en scene. Hvordan ble det slik?

Nei fyttirakkern hvor patetisk dette blir, da... Skjerp deg, Jan. Get a grip, and pull yourself together... 

Farlige menn

Kan noen være så snill og avlive presidenten i U.S.A, og ta med seg statsministeren i Israel i samme slengen?
Er det for mye å be om? Det hadde iallefall vært for mye å be om av meg, siden jeg ikke finner det særlig lurt å gå rundt å drepe. Hmm... kanskje vi kunne fått dem til å ta sitt eget liv? Det hadde vært noe... Ariel Sharon ble i dag funnet, spiddet på en gjerdepåle, på Palestinsk jord. Vitner på stedet sier han hadde stått og ropt ut angrende hyl, etter sine forbrytelser mot menneskeheten, hvorpå han hadde løftet den fete kroppen sin, og latt seg spidde på en av de mange gjerdepålene, og frigitt verden fra hans tyranni. George W. Bush, ble funnet opprevet nedenfor, etter han hadde prøvd å slepe sin tykke venn ned, og ved en feiltagelse hadde tatt tak i piggtråden i stedet for sin tykke venn. Men han var jo heller aldri en særlig smart mann.

Noen folk tjener iallefall verden best ved å forlate den.


It's the end of the world, as we know it...

It's the end of the world, as we know it... synger REM, og jeg tenkte litt på det. Hva må til for at det skal skje?
Hvis vi, alle sammen, hadde sluttet å gi makt til tullinger som George Bush Jr., Ariel Sharon, Kjell Magne Bondevik, Carl Ivar Hagen, Jan Petersen, Jens Stoltenberg, Tony Blair, Enevald Flåten, eller noen av de andre fe-hodene som er så opptatt av å fortelle oss hvordan verden skal være. Hvis vi hadde gått tilbake til å være mennesker, som biologiske skapninger på denne lille planeten vi bor på, i stedet for å være hjernedøde forbrukere i de store korporasjonenes makt, så hadde vi vært første steg på veien mot antagelig en bedre verden å leve i.
Men det er jo ikke bare å velte seg i revolusjonen, sånn helt uten videre. Men det er en start.

Men tenk over den biologiske prossenen vi gjennomgår, gjennom det vi kaller livet, og hvor vi alle som en, ender til syvende og sist. For før eller siden kommer DU til å ligge godt begravd under torven. Og har da dine handlinger her på jorden egentlig gjort den helt store forskjell? Det at du betalte alle regninger i tide, sa fra om hvor du gikk, leverte selvangivelsen (rart ord, det der forresten), kildesorterte, sparte strøm da myndighetene og miljøvernbevegelsen sa du skulle gjøre det. Spiste som kostholdseksperene sa. Var en flink og produktiv borger av staten. En mønsterborger. Hvilken forskjell har det utgjort?
Noen sa engang; - Om hundre år er allting glemt. Og det er mye sannhet i det. Når du ligger der, under torven, tror du da dine kreditorer, kemneren eller andre får tak i deg? Nei, da er de eneste som får tak i deg, små micro-organismer, som har til oppgave å fortære deg, og gjøre deg atter til jord. Fra jord er du kommet, til jord skal du bli. Og micro-organismene som har den jobben, diskriminerer ikke, uansett hvordan du har levd ditt liv.

Så da mine medmennesker, grip muligheten og vær et menneske med en anelse av livskvalitet, i stedet for en som bare er der for å oppfylle kravene samfunnet stiller til deg.

Samfunnet er der for å tjene deg, ikke andre veien rundt. Enjoy...

Litt reklame for Tom

Jeg har en venn. Han er utrolig snill, og han heter Tom. Han har laget en startside som jeg liker så godt. Ta en titt, om du vil.

Sigurd Spøkelse

I en mørk og dyster kjeller
I de gamle slottsruiner
Der sitter Sigurd Spøkelse
blandt spindelvev og røkelse
på krakken sin og griner


Telefonskrekk

Ved å skrive her, risikerer jeg å vinne en mobiltelefon. Det gikk nettopp opp for meg. Ikke det at jeg tror jeg vinner, for det virker ikke som om noen i det hele tatt leser bloggene mine. Men tenk om jeg, mot alle odds skulle komme til å vinne. Hva gjør jeg da? Jeg får jo angst og panikk hver gang telefonen ringer. Skal jeg ha en telefon til, som jeg kan skvette av, hver gang den ringer? Uff.

Men jeg tror jeg ser en løsning på det hele. Jeg kan bare late som ingenting, hvis det en gang dukker en telefon opp i posten. La den ligge der, og håpe på at noen andre tar den med seg.

Men jeg håper at jeg skal slippe å beskymre meg for postkassen også i framtiden. Den er skummel nok fra før.

Alfabetisme



Dette var et lite klipp som hang på et kjøleskap.

Ut ut ut, dere dumhetens demoner.

Personlig utlevering?

Hvor mye skal man utlever seg selv på nett? Det er det spørsmålet som stilles i mitt hode, her jeg sitter og skriver dette. Skal jeg for eksempel legge ut om hvordan jeg finner jenter langt under min egen alder attraktive? Eller hvordan hodet holder på å sprenges, hver gang det ringer på døra, eller telefonen ringer? Eller skal jeg være overfladisk, og lite personlig?

Det er det jeg sitter her og lurer på, idet det ringer på døra.

Noen på utsiden ler... Hvem er det?

Panikken kryper oppover ryggen min, og jeg blir svett i hendene.

Jeg puster lettet ut. Det var bare naboen som kom for å gi min far en forsinket 60 års-gave. - Gratulerer med vel overstått 60 årsdag, pappa.

Rolig igjen. Iallefall nesten. Jeg er litt nervøs for at noen i det hele tatt kommer til å lese dette. Hva vil de tro om meg da? For eksempel det jeg sa tidligere om unge jenter... Vil folk oppfatte meg som en gammel gris, bare fordi jeg ser på disse unge fertile jentene, i stramme bukser, med spretne rumper, som sprader rundt som små frukter som bare venter på å bli plukket? Jeg gjør det jo ikke. Jeg ønsker jo ikke å ødelegge livet deres med mitt harde, uomskjærte lem. Jeg syns bare de er vakre, disse unge kvinner. Og det er heller ikke slik at det er bare dem jeg liker. Jeg finner jo jenter på min egen alder også attraktive. Gjerne tilogmed vakrere. Det er få ting som får hjertet til å dunke, som en moden, sexy kvinne, som vet nøyaktig hvordan hun skal tilfredsstille en mann. Akk ja, kanskje ikke så rart at kvinner opp gjennom tidene er blitt forbundet med demoner og djevler. For friste kan de iallefall. Men nok om det i denne omgang.

Det virker kanskje litt usammenhengende, dette her. Men det vil nok komme seg etterhvert som jeg får trening i dette med blogging. Og hvis det er noen som i det heletatt gidder å lese det, så kan det jo hende jeg forsetter med denne personlige utleveringen.

Inntil neste gang, forblir jeg en heller ukjent blogger.
  

Presentasjon

Heisann kjære leser.

Mitt navn er Jan, og jeg tenkte jeg skulle prøve meg som blogger her, inntil en annen avis får fingen ut, og gjør klar publiseringssystemet for sine blogger.

Jeg tenkte å bruke denne første bloggen til å gi en presentasjon av meg selv.
Jeg er en mann på 30, som kommer fra Bergen. Jeg har noen år på skole bak meg, men jobber ikke med et utdanningsrelevant yrke. Jeg jobber i pleie og omsorg som nattevakt, og trives egentlig med det.

Jeg jeg for tiden sykemeld for depresjon og angst, men satser på å jobbe det av meg innen ikke så alt for lang tid.

Jeg har gjennom den siste tiden lest en del andre blogger på nettet, blandt annet på dagbladet.no, men har ikke helt tenkt å legge meg på den linjen, når det kommer til blogging. Det jeg derimot kommer til å skrive om her, er ting som foregår i livet mitt, og tanker jeg gjør om det som foregår ute i verden.

Så da kjære leser, er det bare til å følge med, for her kommer det til å bli tatt opp all slags temaer.

Med vennlig hilsen blogg-debutant
Jan

hits